Øyvinds julekalender, luke 18: Moskva

I høst er Ida Neverdahl og Øystein Runde tilbake med reiseskildringen Hvordan kan Los Angeles knuse hjertet mitt?, men har du lest forgjengeren Moskva (2013)?

Her er 2013-intervjuet mitt med de to serieskaperne.

Da Øystein Runde og Ida Neverdahl dro til Russland på tegneseriefestival, ble de så forvirret at de kom tilbake med en reiseskildring som forklarer Vladimir Putins homofobi.

1. mai-feiring i Moskva. Hva kan gå galt?

Tegneserieskaperne Øystein Runde og Ida Eva Margrethe Neverdahl har kjent hverandre i én dag da de får høre at gammelkommunistene og fascistene i Moskva skal demonstrere. De er gjester på tegneseriefestival i Russlands hovedstad, og ber guiden ta dem med til demonstrasjonstoget. Opplevelsen blir så spesiell at den utgjør stammen i den nye tegneserieboken Moskva.

– Det føltes viktig å fortelle om, for det viste seg at dette ble siste gang det var lov for homoseksuelle å demonstrere i Russland, forteller Runde.

Demonstrantene må først passere metalldetektorer inn i et inngjerdet område, som er tungt bevoktet av spesialpolitiavdelingen OMON. Nordmennene spaserer gjennom toget bakfra, først forbi Antifa, deretter rundt 20 homofile og lesbiske, før det kommer til det Det nasjonale bolsjevikpartiet.

– De lesbiske og homofile var en buffer mellom antifascistene og fascistene, som åpenbart ingen av dem ville passere. Vi vet ikke helt hva alle demonstrerte for eller mot, for vi opplevde toget gjennom en guide som silte, oversatte og tolket for oss, fortsetter Runde.

Runde og Neverdahl forlot Moskva 5. mai. Måneden etter offentliggjorde president Vladimir Putin at han skal skilles fra sin kone gjennom 30 år, samtidig som han underskrev en lov som gjør det straffbart å si at homofil kjærlighet eksisterer.

I reiseskildringen tar Runde og Neverdahl på seg ansvaret for denne lovendringen. Politiet blir også til enhjørninger.

Åndsfeller
Turen begynte ikke bra for Ida Neverdahl. Hun ble sittende alene på hotellet da den norske delegasjonen gikk for å teste de lokale drikkevarene, «i ferd med å falle ned i et dypt hull av fortvilelse», som hun skriver. Redningen kommer i form av av den 14 år eldre Runde, som trekker Neverdahl ut av hennes «boble av tristesse og selvmedlidenhet».

– Jeg syntes det var spennende å dra til Moskva, men også skummelt, siden jeg ikke kjente mange. Jeg visste hvem de var og hadde lest Øysteins serier da jeg var liten, men siden jeg er en nervøs ung jente, som kan være trist og lei, følte jeg meg som en outsider. Men siden det var så mange voksne i gruppen, ble jeg og Øystein «ungdommene», forklarer Neverdahl.

Moskva er ikke bare en reiseskildring, men også en fortelling om det umiddelbare vennskapet mellom den utadvente Runde, «den typen person som etter å ha snakket med en fremmed i fem minutter, kan finne på å klatre på nevnte fremmed», og den innadvente Neverdahl.

I løpet av Moskva-helgen oppstår et kunstnerisk «vi», med en dragning mot absurd humor og totalitære stater. Rundes evne til å bli kjent med folk og komme den innpå livet i rekordfart er den perfekte match med Neverdahls evne til å fantasere om omgivelsene, som da hun drømmer om å adoptere OMON-politiet og omskape dem til Omonhjørninger.

– Vi begynte å tegne på flyet hjem fra Moskva. Alle var kjempeslitne, men vi innså at dette var vi nødt til å lage tegneserie om, sier Neverdahl.

De jobbet først hver for seg, og utfordret hverandre slik at prosjektet este ut. I innspurten dukket Runde opp hjemme i Neverdahls kollektiv i Bergen, der han ble værende på ubestemt tid.

– Er dere mer enn venner?

– Nei, jeg har kjæreste, parerer Neverdahl.

– Har du spurt Lars Fiske og Steffen Kverneland om det? Spørsmålet ligger jo og ulmer i det tette samarbeidet deres også, kontrer Runde.

– Det er bra med rykter i tegneserieverden, men det mest konkrete resultatet av samarbeidet vårt, er at jeg endelig har knekt koden for å tegne meg selv. Du vil ikke tegne deg selv som for kjekk, for da blir folk skuffet når de møter deg. Og du vil heller ikke fremstille deg selv som for stygg, for da blir du bare deprimert hver gang du tegner.

Stjerneskuddet
2013 har vært et godt år for Ida Neverdahl. Hun går på Kunst- og designhøgskolen i Bergen, bidrar fast i månedsbladet Nemi, mens Moskva blir hennes første store utgivelse. Mest kjent er hun for nettserien «Like An Artist», trolig den mest leste og oversatte norske tegneserien noensinne.

I juni lokket verdens ledende tegneserieteoriker henne opp på scenen under åpningen av tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo i Oslo. Amerikaneren Scott McCloud la ut «Like An Artist» på sin blogg i 2011, og har siden vist den frem i sine foredrag om tegneserier og visuell kommunikasjon verden rundt.

Denne dagen måtte Neverdahl selv opp på scenen for å lese serien høyt. Den poetiske tegneserien om tegneseriemediets muligheter leses ovenfra og nedover, er delt utallige ganger på nettet. Den har hatt rundt 1,5 millioner visninger bare på de tre nettstedene Neverdahl har kontroll over, men det meste av spredningen foregår uten opphavskvinnens kontroll.

– Ida er ekstrem god til å nå deadline, og hun leverer det hun har lovet. Tegneseriefolk kan lett bli lammet av angst eller et stort ego, og hvis noen hadde delt en tegneserie jeg hadde laget en million ganger på nettet, ville jeg ikke turt å lage noe på to år, sier Runde.

Rundes fremtid
Der Ida Neverdahl braste inn i tegneseriebransjen for fullt i år, har Øystein Runde brukt året til å utvide repertoaret. Han har samarbeidet med Kristopher Schau, skapt superhelten Bjartmann, latt «de fire store» i norsk litteraturhistorie stoppe en zombieinvasjon og laget blodsprutende vikingaction med Olav Sleggja. Så prøvde han seg i filmbransjen.

– Jeg ble kontaktet av fire forskjellige produsenter om en Olav Sleggja-film, men det var vanskelig å finansiere en gigantisk vikingfilm der slaget ved Svolder er en av ingrediensene.

Så ble Runde invitert til et filmseminar i London, der han lærte hvordan man kan lage spillefilm på 15 dager. I påskeferien tok han med seg et filmcrew til feriehuset i Arvika i Värmland.

Last Christmas handler om en vennegjeng som drar til et ensomt hus i Sverige for å feire jul. Skumle ting skjer. Det vi sitter med nå, er definitivt ingen grøsser ennå, men vi håper den skal bli skummel. Den må gjennom mye postproduksjon før vi tør å vise den til noen som helst. Vi vil ikke lage en trashfilm, for jeg er veldig bortskjemt fra tegneserieverdenen med å få ting akkurat som jeg vil ha det. [2017-kommentar: Filmen kom i 2015, med den norske tittelen Julebukk.]

Heldigvis har Runde nok å henge fingrene i mens han venter på finansiering. Han har kontrakt med Samlaget for en ny serie med Olav Sleggja, likeså med Cappelen Damm for en tredje bok med De fire store. Og nå har han skrevet kontrakt med Gyldendal også, for å fullføre tegneserien Futen mellom to permer. Det blir mange forlagsfester.

Futen er en ny genre, jeg kaller det «tømmerpunk» eller «laftepunk». Historien foregår i en hypermoderne metropolis, der stål, glass og betong ikke er oppfunnet, men alt består av laftet tømmer og rosemalte skyskrapere. Der er det skattefuten som er den utøvende ordensmakten.

Løgnaktig reiseskildring
Grovt sett finnes to typer reiseskildringer: Den allvitende og den uvitende. I tegneserienes verden har journalistutdannede Joe Saccos undersøkende reportasjer fra Palestina og det tidligere Jugoslavia satt standard for førstnevnte, mens canadieren Guy Delisles undrende reisereportasjer fra Nord-Korea, Burma og Israel leder an i den andre. Moskva er definitivt en representant for den uvitende reiseskildringen.

– Russland har alltid vært min drømmedestinasjon, men opplevelsene kom likevel veldig overraskende på meg. Først følte jeg meg stresset og «lost», men så ble det kjempegøy, og til slutt følte jeg meg faktisk veldig populær i Russland. Det var kjekt, forteller Neverdahl.

Men Moskva har også et annet aspekt, den er også det som kan kalles «en løgnaktig reiseskildring». Etterhvert tar Neverdahls fantasiverden av enhjørninger, drager og flyvende dyr over virkeligheten, og på reisens siste dag møter tegnerne en halvnaken Vladimir Putin til hest i Gorkij-parken. Duoen vil ikke spolere fortellingens punchline, men røper at de ble nødt til å fantasere for å finne en troverdig forklaring på Putin-regimets homofobi.

– Vi ble intervjuet på en russisk tv-kanal i forbindelse med tegneseriefestivalen, og ideen er at Putin skal ha sett oss på tv – og øyeblikkelig fattet stor interesse for Øystein. Han tar oss med på en magisk reise til den hemmelige datsjaen sin i skogen. Denne delen skiller seg veldig fra den ellers så sannferdige stilen, men er også en kommentar til Russlands nye homolovgivning, avslutter Neverdahl.

Fakta – Øystein Runde (anno 2013)
Tegneserieskaper, illustratør og filmskaper fra Ulsteinvik, født 1979.
Står bak Rundetid, Bjartmann, Soga om Olav Sleggja, Margarin, Futen, De fire store og Elefanten Tommy.
Jobber med grøsseren Last Christmas.
Internett: oysteinrunde.no

Fakta – Ida Neverdahl (anno 2013)
Tegneserieskaper, illustratør og billedkunstner fra Stavanger, født 1993.
Hennes «Like An Artist» ble et viralt fenomen i 2011.
Hartegnet fast i Nemi siden 2012. Hatt serier på trykk i Pondus, VG, Dagbladet og Stavanger Aftenblad.
Internett: jellyvampire.deviantart.com

Én kommentar

  1. […] Ida Neverdahl og Dan Piraros Bizarro-vitsetegninger er de eneste overlevende fra 2017-årgangens biserier, mens trofaste lesere også vil kjenne igjen den svarte humoren til svenske Nina Hemmingsson. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: