Det er mye snakk om gullaldre når man snakker om norske tegneserier. Dette skrev jeg om tematikken i Morgenbladet i 2003.
Er ting i endring?
Det snakkes om en gullalder for tegneserier i Norge.
Men kan vi kalle det gullalder når det knapt oversettes kvalitetsserier, norske serier som er lengre enn én side får minimal oppmerksomhet og stortalenter flykter fra mediet til fordel for mer lukrative oppdrag?
12. september kommer en av gigantene i internasjonale tegneserier til Norge for å delta på Raptusfestivalen. Will Eisner er født i 1917, slo seg opp som en original historieforteller og sikker tegner med The Spirit på 1940-tallet. Han la senere grunnlaget for den moderne amerikanske serieromanen med A Contract With God. Eisner er fortsatt aktiv i sitt 86. år, og har gitt ut en lang rekke serieromaner. Men han har ikke fått en egen utgivelse på norsk siden Semic/Nordisk Forlag ga ut Spirit jubileumsalbum i 1990 (enkeltepisoder av The Spirit har vært trykt i Agent X9).
Situasjonen er betegnende. Samtidig som norske humorserier som Pondus, Nemi og Kollektivet har eksplodert i popularitet, er det norske seriemarkedet i ferd med å tørke fullstendig inn – ikke minst kvalitetsmessig. Men også opplagene på flere av utgivelsene stuper. Også antall utgivelser har sunket dramatisk. På slutten av 1970-tallet og tidlig 1980-tall kom det 1200-1300 utgivelser i året. På slutten av 1990-tallet var tallet helt nede i 650. Siden har tendensen snudd noe, og i fjor kom det ut rundt 750 utgivelser. Men sammenlignet med 1980-tallet kan vi vel ikke kalle dette en gullalder?
Ser vi på oversatte serier, er situasjonen særlig grim. Kjenner du Jimmy Corrigan av Chris Ware? Den var som første tegneserie nominert til den engelske avisens The Guardians prestisjetunge debutantpris First Book Award i 2001, og stakk også av med prisen. Eller hva med Joe Sacco, som har skapt unike tegneseriedokumentarer fra Palestina og Bosnia?
Den bosniske serieskaperen Helena Klakocar vant i 2000 den franske serieprisen Alph-Art for beste oversatte tegneserie med selvbiografiske Passage en douce. Surrealistisk selvbiografi finner vi også hos franskmannen David B., som med Epileptic i år konkurrerer med nordmannen Jason, tyskeren Thomas Ott (Greetings from Hellville) og japanerne Kazuo Koike og Goseki Kojima (Lone Wolf and Cub) om den amerikanske Harvey-prisen for beste oversatte tegneserie.
Selv blinkskudd fra våre svenske naboer er totalt ukjent her i landet, som Pixy av Max Andersson, Böggänget av Daniel Ahlgren eller Sjunde våningen av Åsa Grennvall. Og har du noen gang hørt navn som Lewis Trondheim, Dave Cooper, Jason Lutes, radarparet Dupuy/Berberian, Jim Woodring, Julie Doucet eller Seth? Kort sagt, hadde situasjonen vært den samme for oversatt skjønnlitteratur som for oversatte tegneserier hadde det blitt kulturelt ramaskrik.
Det var på slutten av 1980-tallet at bunnen falt ut av det norske seriemarkedet. Cappelens storsatsing på europeisk kvalitet gikk på trynet, Semic og Hjemmet ble slått sammen og endte opp som et handlingslammet Egmont Serieforlaget, som hvilte på Disney-serier og opptrykk av Fantomet og Asterix. Så da Norsk kulturråd i 1990 vurderte en egen innkjøpsordning for tegneserier, fant det plutselig ut at det ikke lenger kom ut så mange tegneserier i Norge.
Isteden fikk vi produksjonsstøtte til serieskapere og forlag, som har gitt eventyrlige resultater med sparsommelige midler. Men nå er det på høy tid å gå et skritt videre. 910 000 kroner i kulturrådsstøtte til tegneserier i 2002 yter ikke kunstformen rettferdighet når vi sammenligner med bokbransjen – som får 75 millioner kroner. Ideelt bør vi få en innkjøpsordning for tegneserier på linje med skjønnlitteratur, men et minstemål må være støtte til oversettelser av kvalitetsserier. Bladkompaniet gjorde hederlige forsøk med gode serier som Sandman, Preacher, Stray Bullets og Bone på 1990-tallet, men fikk lite gratis uten innkjøpsordning og oppmerksomhet i media og laber interesse fra bokklubber og bokhandlere.
I dag er oversetting av kvalitetsserier blitt en bisarr og uforutsigbar affære. De store bokforlagene og Egmont har skygget banen, med unntak av Aschehougs to Johanna Rubin Dranger-oversettelser. Fjorårets to eneste oversettelser av kvalitet var idealistiske No Comprendo Press‘ utgave av Daniel Clowes‘ Ghost World og det maritime fagforlaget Juul Forlags oversettelse av Road To Perdition, begge knyttet til Hollywood-filmatiseringer. I år ser situasjonen like bisarr ut; Det Norske Bibelselskap gir ut danske Peter Madsens Menneskesønnen og det ambisiøse superheltforlaget Seriehuset gir endelig ut Will Eisner på norsk igjen, med hans adapsjon av Moby Dick.
De store forlagene må nok ha en innkjøpsordning å støtte seg på, for tross fagre ord om at tegneserier bør bli et satsingsområde fra redaktører i Aschehoug, Cappelen og Tiden i fjor, er Cappelens forsøk på å skaffe seg Lise Myhres Nemi det eneste initiativet vi har sett så langt. Og her var det pengesekken som lokket, og intet ønske om å ta kulturelt ansvar.
Med unntak av stripesuksesser er det smalhans å lage serier i Norge, og vi ser klare tegn på at de mest talentfulle forsvinner fra kunstformen. Knut Nærum skriver bøker, Lars Fiske har funnet suksess med billedbøker, Bjørn Ousland vurderer å kutte ut serier, Christopher Nielsen satser på film, Waldemar Hepstein oversetter Larson, Jens K. Styve satser på design og internett, en viktig antologi som Smult legges ned, mens Siri Dokken, Lars Elling og Mikael Holmberg alle har forlatt mediet.
Jason er den serieskaperen som har hatt størst suksess med episke og kunstneriske ambisiøse serier, men han måtte til utlandet før presse og forlag i Norge la merke til ham. Vent litt… og Jernvognen er begge gitt ut i bokform (kopier av svenske Optimal Press’ oversettelser) av Bladkompaniet, men da Jippi Forlag opprinnelig ga ut Vent litt… i 1999, fikk han minimal oppmerksomhet av både media og etablerte forlag.
Norske tegneserier har i dag en kvalitet og utbredelse som er historisk enestående, men nye skritt må tas om ikke gullalderen skal svinne hen.
Øyvind Holen 