D2 for ti år siden: Parkitekturen

Parkeringshus kan være ren kunst, mener arkitekt Simon Henley. Han ga i 2007 ut en praktbok om verdens fineste parkeringsplasser, som jeg skreiv denne saken om.

Et kaldt, stygt og bensinstinkende frontalangrep på sansene. I fiksjonen et mørkt og folketomt åsted for snuskete transaksjoner, grov vold og skitten sex. Parkeringshuset hates av mange, men elskes av den engelske arkitekten Simon Henley. Med praktboken The Architecture of Parking vil han få deg til å stoppe opp og se deg om neste gang du parkerer bilen. For det er ikke bare kriminalitet som begås i parkeringshus, men også stor arkitektur.

– Parkeringshus tegnes ikke for mennesker, men for biler. Dette gjør konstruksjonene ufølsomme overfor menneskelige behov, og det er dette som gjør dem så interessante og «edgy». De fleste er kalde og mørke, og – avhengig av årstiden – fuktige. Dette gjør dem gotiske på samme vis som romaner kan være gotiske, forteller Henley.

Biljakt og mord

Når Michael Caine kaster en byggherre i døden i den engelske gangsterklassikeren Get Carter, fryder Simon Henley seg over kulissene. Drapet skjer fra toppen av trappetårnet i Trinity Square-parkeringshuset i Gateshead, en forstad til Newcastle, attpåtil med to forskrekkede arkitekter som vitner.

«Jeg har en stygg følelse at vi ikke vil få betalt for denne jobben,» sier den ene arkitekten til den andre når arbeidsgiveren deres stuper i døden.

Og når Steve McQueen råkjører i The Hunter, utspiller den hodeløse biljakten seg i Henleys absolutte favoritt: De maiskolbeaktige tvillingtårnene Marina City, som reiser seg 60 etasjer over bybildet i Chicago.

«Parkeringshus fanger ofte fantasien til filmskapere, fotografer og forfattere, men til daglig er de bare store, stille og truende bygninger vi passerer på vei til jobben eller butikken,» skriver Henley, som mener de fineste parkeringshusene må regnes som kunstverk.

– Det er som Adolf Loos merket seg allerede i 1910: «Bare en liten del av arkitekturen tilhører kunsten: graven og monumentet. Alt annet som fyller en funksjon, må utelates.» Jeg vil legge til parkeringshuset, som gir oss arkitekter en nesten unik mulighet til å skape kunst.

Comeback på nittitallet
Simon Henley har vært fascinert av parkering siden han i 1989 snublet over Dietrich Kloses fotobok Multi-Storey Car Parks and Garages (1965), en guide til 1950- og 1960-tallets parkeringsløsninger. Denne ble utgitt på tampen av parkeringshusets gullalder, år preget av fremtidshåp og privatbilismens voldsomme fremmarsj.

De enkle bygningene i boken, med sine smarte seksjoneringer, modernistiske stil og brutalistiske betongkonstruksjoner, gikk rett i hjertet på Henley, som et alternativ til de siste tiårenes postmodernisme og dekonstruktivisme.

Etter gullalderen på 1950- og 1960-tallet fikk parkeringsboomen et tilbakeslag, først på grunn av oljekrisen på 1970-tallet, deretter på grunn av økt bekymring om forurensning og overdreven bilisme i byene. Men på 1990-tallet har den modernistiske parkeringsfilosofien fått et overraskende comeback, med Tyskland og Nederland i front. Henley mener nederlenderne er ute etter å sjokkere og overraske, mens tyskerne ønsker å glede ved hjelp av godt håndverk og solide, skjelettaktige strukturer.

– Parkeringshuset er bare et skjelett av en bygning. Noen arkitekter takler denne grovheten svært bra, andre mislykkes i å overvinne prosjektets trange budsjett og medfødte brutalitet.
I boken trekker Henley frem verdens fineste parkeringshus fra kulissene, og gjør hverdagssliterne om til arkitektoniske stjerner. I Chicago har Tigerman Fugman McCurry utformet fronten på sitt hus som grillen på en femtitallsbil, Auguste Perrets art nouveau-fasade i Rue de Ponthieu i Paris er blitt et historisk monument, arkitektdronningen Zaha Hadid imponerer med en utendørs parkeringsplass i Strasbourg, mens Henley anbefaler å ligge på rygg for å få fullt utbytte av Eugenio Miozzis «Autorimessa» i Venezia. Disse gigantene av stål, glass og betong, der konstruksjonen og overbygningen vises frem, utfordrer arkitekter til å gå inn i essensen i yrket sitt.

– Men det å tegne og bygge et parkeringshus er ikke vanskeligere enn å tegne et hus eller et teater. Et dårlig parkeringsanlegg avslører bare arkitektens mangel på intelligens og intuisjon, mener Henley.

Parkeringens påvirkning
1990-tallet var et gjennombrudd for den nederlandske skolen, der boliger, forretninger og parkering integreres i samme bygning, for eksempel med parkering på taket, og der det er parkeringsforholdene som setter premissene for utformingen av bygget. Enda mer overraskende er det at parkeringsstilen i større grad påvirker utformingen av helt andre bygg.

– Etterkrigstidens parkeringshus har hatt en enorm innflytelse på min generasjon arkitekter, mener Henley.

Han viser til prestisjebygg som Edificio Veles e Vents-paviljongen i Valencia, Mercedes-Benz-museet i Stuttgart, samt arkitekter som Peter Markli, Zaha Hadid, Herzog & de Meuron og Foreign Office Architects, som alle har latt seg inspirere av parkeringshuset, både av det visuelle uttrykket og enkelheten og ensartetheten i bruken av betong.

– Min generasjon av arkitekter er igjen blitt interessert i modernisme, det 20. århundrets bybilde og offentlige bygninger som boligblokker, skoler og sykehus, samt altså parkeringshuset.

Forelsket i betong
I filmatiseringen av Døden på Oslo S får Pelle grisebank av to bøller på toppen av et parkeringshus i Kvadraturen, før en ruset Lena kommer til unnsetning med den klassiske replikken: «Gi faen i han lille drittungen der’a!».

Men selv om nordmenn i 2006 parkerte for 1,25 milliarder kroner, opplever parkeringsarkitektene sjelden blest om arbeidet sitt. Bendik Aursand hos HRTB Arkitekter synes likefullt det var stas å tegne hus for biler.

– Det har vært så rått og massivt å jobbe med parkering at jeg nesten er blitt forelsket i betong og stål, sier han.

Aursand var arkitekt for utvidelsen av parkeringsanlegget på Gardermoen, som sto ferdig i november, med 2500 parkeringsplasser over syv plan og 63.000 kvadratmeter. Fasaden er av strekkmetall som slipper lyset gjennom, slik at bygget forandrer utseende i løpet av dagen.

– I dagslys er det nærmest massivt, om kvelden blir det gjennomsiktig fordi lyset da kommer innenfra.

– Mange vil kalle parkeringshus et nødvendig onde, men jeg vil heller si at det er en nødvendig bygning som fordrer stor omtanke.

Norsk heder
Det er ingen norske parkeringshus med i Simon Henleys bok, men i byggkavalkaden i 2007-utgaven av årboken Arkitektur i Norge dukker det opp to. 4B Arkitekter står bak hurtigruteterminalen med parkeringshus på Jektevik-utstikkeren i Bergen, mens ØKAW as Arkitekter står bak det nye parkeringshuset på Ullevål sykehus i Oslo. Den staselige stålbygningen som strekker seg over 10.000 kvadratmeter og syv plan, er godt synlig når du ankommer sykehuset fra Kirkeveien, med helikopterlandingsplass på taket og «påkledning» i teglfliser av terrakotta.

– Det gamle tårnet på Ullevål var et visuelt forbilde. Dette er fra 1916, da folk ankom Ullevål med hest gjennom porten i tårnet, så det var en betydelig ekstrajobb å la et sykehus med 100 år gamle bygninger møte nåtiden i form av helikopter og biler, forteller Øyvind Almaas, arkitektpartner i ØKAW.

Han er ikke en like stor parkeringsentusiast som Simon Henley, og tror og håper at privatbilens gullalder er over.

– Jeg tror ikke parkeringshus er en funksjon som i fremtiden vil bygges i indre by, men heller på steder der trafikken skal stoppes utenfor sentrum. Slik ender parkeringshuset kanskje opp samme steder som lagerbygningene, sier Almaas.

Simon Henley innrømmer at han foretrekker sine parkeringshus uten biler, men tror deres innflytelse og viktighet bare tiltar. For parkering vil det alltid være behov for, nå trengs det bare flere smarte løsninger som den sveitsiske skibyen Saas-Fee, der man har bygd et enormt parkeringshus for å holde selve landsbyen bilfri.

– Dette er parkeringens fremtid, som del av et omfattende transportstrategi skapt for å fremme trivsel, styre bilbruken, fremme felles bruk av el-biler og bysykler, i kombinasjon med kollektivtrafikk, mener Henley.

Parkering topp fem
Verdens fem beste parkeringsplasser, ifølge arkitekt Simon Henley, som har skrevet boken The Architecture of Parking (Thames & Hudson 2007):

1. Marina City i Chicago, USA (1962).
– En heltemodig bygning, og det nærmeste vi kommer Babels tårn. To tårn på 60 etasjer, der de første 19 etasjene i hvert tårn utgjør to spiralformede parkeringshus.

2. Parking Facility No. 1 i Chicago, USA (1955).
– En vakker komposisjon av tykke horisontaler, 11 betonggulv, og tynne vertikaler, hundrevis av stramme stålkabler som omkranser bygningen.

3. Braun Factory i Melsungen, Tyskland (1986-1992).
– En vakker sekvens av arkitektoniske «hendelser» innkapsler bade sjåføren og fotgjengeren når de tar i bruk dette parkeringshuset.

4. Parkhaus am Bollwerksturm i Heilbronn, Tyskland (1997-98).
– En nesten perfekt virkeliggjøring av parkeringshusets form; langt, tynt og stort.

5. Trinity Square i Gateshead utenfor Newcastle, England (1967).
– Istedenfor luksusleiligheter, bygget man et parkeringshus og en ubrukt nattklubb på taket av et større shoppingsenter. Udødeliggjort i Michael Caine-filmen «Get Carter», men skal dessverre rives nå i januar.

Opprinnelig publisert i D2 fredag 2. mai 2008.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: