Denne saken om crack og popkultur var jeg ganske godt fornøyd med, men jeg forsøkte samtidig å gape over veldig mye.
Jeg intervjua sosiologen Sudhir Venkatesh (filmatiseringa av boka Gang Leader for a Day er dessverre fortsatt i Limbo), gangstrapforskeren Eithne Quinn og krimforfatteren Dennis Lehane. Les hele intervjuet med sistnevnte her.
I første episode av krimserien The Wire får vi umiddelbart sympati for narkolangeren D’Angelo Barksdale, da han blir degradert fra høyblokk til lavblokk av Stringer Bell, nestkommanderende i gjengen som kontrollerer dopsalget i Baltimore. Stringer Bell utdanner seg innen økonomi og har Adam Smith i bokhyllen, mens D’Angelo blir stadig mer skeptisk til den brutale volden som er nødvendig for å holde på makten i området.
Den hyllede krimserien er ikke det eneste eksempelet på hvordan den menige narkolangeren er blitt en kjærkommen figur innen film, tv, musikkindustrien og krimromanen. Tv-serier som The Wire og The Shield forteller usminket og nyansert om den endeløse kampen mellom cracklangere og politietterforskere. På filmfestivalene står gangsterfilmer fra Sør-Afrika, Venezuela, Danmark, Italia og Brasil i kø, og innen hiphop er «crackrap» nærmest en egen sjanger, båret frem av bestselgende artister som T.I., Young Jeezy og Rick Ross. Den aggressive, kreative og lovløse selgeren – hustleren – født av fattigdom og ambisjoner, er blitt en global antihelt.
– Dette handler om et ønske om å ta kontrollen over eget liv og egen økonomi, sier Sudhir Venkatesh, professor i sosiologi og afrikanskamerikanske studier ved Columbia University, og verdens kanskje ledende autoritet på crackselgende gategjenger.
– Hustlerlivsstilen appellerer fordi vi lever i en tid der du føler at du får mindre og mindre kontroll over eget liv. Avgjørelsene til en investor i Kina har større direkte innvirkning på livet ditt enn hva du selv gjør.
Til Hollywood
Forskningen til Venkatesh viser hvor gjensidig avhengig virkeligheten og fiksjonen er når det gjelder gategjengene som står for cracksalget i USA. Gangstarap og filmer som Colors og Boyz N The Hood sprang ut fra de blodige gjengkrigene i Los Angeles på 1980-tallet, mens Venkatesh på sin side har opplevd hvordan populærkulturen påvirker de kriminelles tankesett.
Han så andre sesong av The Wire sammen med flere gjengledere i Chicago, som alle var enige om at manusforfatterne klarte å skildre nyansene i den illegale narkoøkonomien. De hadde også et desperat ønske om å få produsentene til å lage en lignende serie fra Chicago.
– Det ironiske er at gjenglederne stadig måtte forklare undersåttene sine at de ikke kunne oppføre seg som i en gangsterfilm, fordi bråk, vold og skyting er dårlig for forretningene. På den andre siden må de motivere troppene sine til å ta store sjanser for lav lønn, og da hjelper det å støtte seg til glamouren og overfloden i gangsterfiksjonen.
Venkatesh fikk sitt store gjennombrudd da forskningen hans var stammen i kapittelet «Why Do Drug Dealers Still Live with Their Moms?» i boksuksessen Freakonomics. Når indiskamerikaneren i år forteller om sitt første møte med crackøkonomien i Gang Leader for a Day stilte Hollywood seg i kø lenge før boken var ferdigskrevet. Nå skal Craig Brewer regissere filmatiseringen, mens manus er ved The Sopranos-forfatter Michael Caleo.
– Jeg forventer vanligvis ikke stort fra Hollywood, som har den største konsentrasjonen av uintelligens i verden. Men dette blir spennende! Michael Caleo fortalte at han visste hvordan filmen skulle slutte før jeg hadde skrevet boken ferdig, og med en gang han sa det, ville jeg ikke vite mer.
Fanget av crackgjeng
Historien om hvordan Sudhir Venkatesh ble verdens ledende crackekspert er så absolutt verdt en film. Det begynner i Chicago, en vindfull novemberlørdag i 1989. Den sylferske sosiologistudenten ved University of Chicago skal kartlegge livet blant beboerne i en av Chicagos fattigste bydeler.
Han har nylig fulgt hippiebandet Grateful Dead fra konsert til konsert i tre måneder, og det lange håret er bundet opp i en hestehale, kroppen er pakket inn i en fargesprakende batikkskjorte og hodet er konsentrert om skjemaet der det første av 70 spørsmål lyder «hvordan føles det å være svart og fattig?». Slik var svaralternativene: A. Veldig dårlig. B. Dårlig. C. Hverken dårlig eller bra. D. Litt bra. E. Veldig bra.
Han er underveis til en av de 28 blokkene i boligprosjektet Robert Taylor Homes. 90 prosent av beboerne i de 4321 leilighetene mottok sosialhjelp, 56 prosent av barna levde under fattigdomsgrensen. Istedenfor en heis finner Venkatesh et stort hull i veggen, og etter seks etasjer med urinstinkende trapper blir han tatt til fange av en gjeng bevæpnede unggutter. Siden han hverken er svart eller hvit, er gjengen overbevist om at han tilhører den konkurrerende gjengen West Side Mexicans.
Guttene tilhører én av rundt 200 fraksjoner av gjengen Black Kings, som kontrollerer dopsalget, prostitusjonen og svartebørsen i de svarte områdene i Chicago. Da gjengens lokale leder, J.T., får se spørreskjemaet, nekter han å svare fordi han ikke er «svart».
– Vel, hvordan føles det å være afrikansk-amerikaner og fattig? retter Venkatesh.
– Jeg er ikke afrikansk-amerikaner heller, din idiot. Jeg er en nigger. Niggere er vi som bor i denne bygningen. Afrikansk-amerikanere bor i forstedene og har slips på jobben. Niggere får aldri seg jobb.
Venkatesh holdes fanget av The Black Kings gjennom natten, men etter noen øl smelter fiendtligheten bort. J.T. har studert sosiologi på college, og gjenglederen og studenten fatter gjensidig interesse for hverandres arbeid. Idet sola står opp over blokkene, slippes den unge studenten fri.
– Gå tilbake dit du kom fra, sier J.T.
Samtidig gir han Venkatesh et helt annet råd. Spørreskjemaet er verdiløst, han må oppleve livet på gata for å kunne forstå det. Kvalitativ fremfor kvantitativ forskning altså.
Dagen etter vender Venkatesh tilbake til J.T. og boligblokken. Han forlater ikke området før i 2002, etter å ha skrevet tre bøker og laget en dokumentarfilm om blokkbeboerne.
Epidemi
«Stand on the sidewalks, with a fistful of crack», rappet Scarface i Texas-gruppen Geto Boys allerede i 1989, og samtidig som Sudhir Venkatesh tok sine første skritt inn i gategjengens hjerte toppet crackepidemien seg i USA.
Tidlig på 1980-tallet ble statusdopet kokain videreutviklet til folkedopet «crack cocaine», døpt etter smellene som oppstår når kokain kokes ut med bakepulver for å kunne røykes. Den avhengighetsdannende og billige kokainen førte til en voldseksplosjon, innførte krigsøkonomi i de fattigste bydelene og gjorde gategjengen til et lønnsomt karrierevalg.
– Salgsinntektene fra crack, kombinert med økt arbeidsledighet, gjorde gjengene attraktive for eldre menn, og ikke bare tenåringsgutter. Menn som tidligere ville ha jobbet på fabrikk eller lager, vendte seg mot narkolanging for å brødfø familien. Der en gjeng tidligere sirklet rundt tenåringsaktiviteter som å henge på hjørnet, sjekking, nasking og vandalisme, handlet det plutselig om store penger, narkohandel og grov vold, sier Venkatesh.
Dagligøkonomien i Robert Taylor-bygningene minnet mest om en illegal krigsøkonomi, et marked der svartebørsen regjerer: En eldre dame livnærer seg ved å selge godteri til blokkenes barn fra leiligheten sin, mens mekanikere, håndverkere, sjåfører, kokker, biltyver og til og med frilansprester opererer på det illegale markedet. Gjengen var ikke bare lovbrytere, men håndhevet og fastsatte også sine egne regler.
– Lovbryterne var også lovskapere. Gjengen beskytter de samme menneskene de skader. I storbyens fattigste områder har du ikke en legitim og fungerende stat med voldsmonopol, men flere aktører som prøver å skape stabilitet, og kjemper med hverandre om retten til å bruke makt i området.
Crack-kulturen
Det var også rundt 1990 at crack og den nye gjengvirkeligheten invaderte populærkulturen. Hollywood ga oss filmer som Colors (1988), Boyz N The Hood (1991) og Menace II Society (1993).
I 1989 gikk første episode av tv-dokumentarserien Cops på luften, der kameraet fulgte politiet i deres ustoppelige jakt på kriminelle. Samme år skapte hiphopgruppen N.W.A. skandale da de snudde kameraet og pekefingeren mot politiet, med låten «Fuck Tha Police».
Fenomenet gangstarap fikk sitt internasjonale gjennombrudd, og i låten «Dopeman» skrøt gruppens grunnlegger, Eric «Eazy-E» Wright, av sin bakgrunn som crackselger: «Money up to here, but unemployed / You keep smokin’ that rock and my pockets gettin’ bigger».
– Gangstarap var en reaksjon på Hollywood og media. Beboerne i Los Angeles’ svarte strøk hadde hverken makt eller ressurser til å spille inn en film og ble sjelden hørt i media, men de hadde mulighet til å spille inn musikk, mener Venkatesh.
Han får støtte av Eithne Quinn, som underviser i amerikanske studier ved University of Manchester i England og har skrevet boken Nuthin’ but a ‘G’ Thang: The Culture and Commerce of Gangsta Rap. Hun trekker faktisk frem Cops som en viktig inspirasjon for gangstarap.
– Ironisk nok forsto mange rappere først at de kunne gjøre sine erfaringer om til kommersiell kultur da de så nabolaget sitt på tv. Cops viste unge svarte at deres egne historier var sensasjonelle og hadde nyhetsverdi. Selv negativ publisitet er velkommen og spennende i et usynlig og stigmatisert samfunn, forklarer hun.
Krimrevolusjon
Rapperne var ikke alene om å fortelle om gatekriminalitetens fotsoldater, for på 1990-tallet ble amerikansk krim revolusjonert av forfattere som Richard Price, George Pelecanos og Dennis Lehane. Sistnevnte trekker frem Prices 1992-roman Clockers, filmatisert av Spike Lee i 1995, som et veiskille. Selv om historien spinner rundt et drap og politiets etterforskning, er det narkolangeren og drapsmannen «Strike» som er hovedpersonen.
– Krimromaner som Clockers vil stå igjen som et viktigere tidsbilde av hverdagslivet i USA på 1990-tallet enn noen avis fra samme periode, forteller Lehane.
Han mener litteratur og film innenfor den såkalte noir-tradisjonen alltid har vært opptatt av kriminalitetens fotsoldater og menneskene som lever i utkanten av samfunnet.
– Det som er nytt er at noir-tradisjonen de siste årene har tatt steget opp fra undergrunnen og over i mainstreamen innen film, tv og litteratur.
Flere av romanene hans utpiller seg i Bostons gamle arbeiderstrøk, og han mener krimromanen best speiler hverdagen til dagens amerikanske arbeiderklasse.
– Den mer «litterære» fiksjonen mangler ofte temperatur, og blir for akademisk og selvopptatt. Jeg tror vi med arbeiderklassebakgrunn har en mer intuitiv forståelse av følgene av den økende kriminaliteten på 1980- og 90-tallet. Vi spør ikke oss selv hva økningen sier om «de kriminelle», men om hva det sier om det sosiale limet i et land som har bestemt seg for at det ikke er plass til de fattigste lenger.
Realistisk tv-krim
Både Dennis Lehane, George Pelecanos og Richard Price er hyret inn som manusforfattere for The Wire. Som tilskuer får man like gjerne sympati med den ambisiøse havnearbeideren, den samvittighetsfulle narkolangeren eller den narkomane polititysteren som antipati for den kyniske politisjefen eller den alkoholiserte og utro drapsetterforskeren, og både Barack Obama og Sudhir Venkatesh er fans.
– I en film eller nyhetsreportasje ser du ofte bare gjengen, og ikke verden rundt dem. «The Wire» viser hvor mange mennesker og institusjoner som spiller en rolle i dagliglivet til fattige mennesker, sier Venkatesh.
Dennis Lehane understreker at hovedbudskapet i The Wire er at de «kriminelle» er vanlige, levende mennesker:
– De fortjener kanskje ikke vår beundring, og handlingene deres bør ikke glorifiseres, men kan vi ikke akseptere at de er mennesker, og at de derfor i det minste fortjener vår medfølelse?
Han tror den tiltagende menneskeliggjøringen av kriminelle i fiksjonen også er en reaksjon på dokumentarserier som Cops.
– Cops demoniserer fattige for å underholde andre fattige, og den bidrar til å stadfeste en myte om at de fattigste ikke fortjener respekt. Hadde de gamle romerne hatt tv, ville Cops ha blitt vist som pauseinnslag mens de kastet folk til løvene på Colosseum.
Ingen glamour
Der eldre gangsterfilmer som Gudfaren og Scarface viser gjengledere som bader i luksus, viser dagens krim de langt fattigsligere kårene fotsoldatene opplever. For cracksalget i Chicago var ikke særlig lønnsomt for andre enn gjenglederne.
På høyden av crackboomen rundt 1990 kunne gjenglederen J.T. håve inn en skattefri årsinntekt på rundt 100.000 dollar, skriver Venkatesh. Hans «ansatte» solgte derimot crack med livet som innsats og småpenger som belønning. For hvordan var Black Kings-gjengen organisert? Omtrent som McDonald’s.
For «lisensen» til å selge crack betale J.T. rundt 20 prosent av inntektene til gjengens «sentralstyre» på rundt 20 menn, og han var som en franchiseinnehaver. Under seg hadde han tre mellomledere, såkalte offiserer, og en hærskare gateselgere og ulønnede aspiranter. Totalt regnet Venkatesh ut at rundt 120 menn tjente bra innenfor Black Kings-rekkene, mens gjengens 5300 øvrige medlemmer og rundt 20.000 ulønnede aspiranter bare fikk lommerusk. Offiserene hadde en timelønn på rundt sju dollar, mens fotsoldatene tjente 3,30 dollar i timen, godt under minstelønnen.
I Freakonomics settes dopsalg i samme bås som glamouryrker innen musikk-, film, mote- og sportsindustrien. Håpefulle ungdommer jobber livet av seg for luselønn og håpet om å stige i gradene. Men det var lite glamour i Chicago-ghettoen. I løpet av en fireårsperiode hadde en fotsoldat i Black Kings i snitt opplevd 5,9 arrestasjoner og 2,4 fysiske skader, mens sjansen for å miste livet på jobb var 1 til 4. Til sammenligning dør 1 av 200 tømmerhuggere på jobben i løpet av fire år.
– De fleste gjengmedlemmene drømte om å stige i gradene og spare opp nok penger til å trekke seg tilbake. Men de er lovløse, og kan ikke investere pengene sine. De tror og håper de kan komme seg unna med livet og formuen intakt, men det forblir en drøm for de aller fleste, forteller Venkatesh.
Fakta – Sudhir Alladi Venkatesh (anno 2008)
* Professor i sosiologi og afrikanskamerikanske studier ved Columbia University.
* Forsket i rundt ti år på Black Kings-gjengen i Chicago.
* Har skrevet bøkene American Project (2000), Off the Books (2006) og Gang Leader for a Day (2008). Sistnevnte skal filmatiseres.
Fakta – Crack (anno 2008)
* Kokainbasert, sterkt vanedannende og nedbrytende narkotisk stoff, som ble introdusert i USA på 1980-tallet.
* Blandes ut med bikarbonat, som blant annet finnes i bakepulver, for å gjøre kokainen røykbar.
* Når den røykes, gir den en kortere og mer intensiv rus enn sniffing av kokain.
* I USA beskrives perioden 1984-1990 som en crackepidemi.
* Gjorde kokain tilgjengelig for amerikanere med lav inntekt, og ble raskt den viktigste inntektskilden for gategjengene i storbyene.
* På 1980-tallet rappet Geto Boys og N.W.A. om cracklanging.
* På 1990-tallet trakk stjerner som Nas, The Notorious B.I.G. og Jay-Z stadige paralleller mellom «the rap game» og «the crack game».
* Nå er crackrap nesten en egen genre, med artister som T.I., Clipse, Young Jeezy, Juelz Santana og Rick Ross.
Opprinnelig publisert i D2 fredag 6. juni 2008.
Øyvind Holen 