Kategorier
Foto Intervjuer

D2 for ti år siden: Stuart Franklins «Footprint»

«Et fotografi kan ikke vise endring, bare hva som er der,» sa Magnum-fotograf Stuart Franklin i 2008. Da hadde han brukt fem år på å dokumentere hvordan mennesket forandrer Europa.

Se flere bilder her.

Fotograf Stuart Franklin skuer utover tundraen, og slås av skjønnheten i det han ser. Noen nakne trestammer strekker seg mot himmelen, solen trenger gjennom skylaget og lyser opp fjellene i horisonten, mens løvet er kledd i gnistrende oransjerøde høstfarger. Det er bare ett skår i gleden, landskapet er fullstendig dødt – drept av nikkel- og kobberproduksjonen i byen Montsjegorsk.

Franklin trekker frem bildet fra Kolahalvøya da han blir bedt om å vise ett fotografi som viser dobbeltheten i prosjektet hans. Footprint – Our Landscape in Flux er Franklins visuelle dokument fra et Europa rammet av en eskalerende miljøkrise.

– Jeg ønsket å holde balansen mellom skjønnhet og fortvilelse, og dette bildet er både vakkert og skremmende på samme tid, sier Franklin om prosjektet som er blitt bok og utstilling.

– Du kan ikke bare vise ødeleggelsene, men også skjønnheten i landskapet.

Store utfordringer
Frøene til Footprint ble sådd langs Middelhavskysten i Spania i 2003 og 2004. Da ble Franklin fascinert av de gigantiske salatfarmene han så i drivhus i ørkenlandskapet i Andalucía. Og skremt av slitet til de marokkanske og algeriske arbeiderne som svettet i dunsten fra kjemikaliene som skulle skremme insekter vekk fra agurkene, melonene, paprikaen og tomatene. De modnet i den eneste råvaren Sør-Spania har ubegrenset tilgang til: solskinn.

Tre ting slo Franklin etter møtet med den spanske jordbruksindustrien: For det første var global oppvarming i ferd med å gjøre det sørlige Spania til et ørkenlandskap. For det andre viste spanjolene stor oppfinnsomhet i møte med de nye utfordringene. For det tredje var det heller ikke mangel på pussige påfunn, for hva koster det ikke av ressurser å anlegge en golfbane midt mellom kaktusene i ørkenen utenfor Almeria?

– Vi vet at land som Spania bare blir varmere og tørrere, så de er nødt til å lede elvene sine i nye retninger, finne alternativer til fossilt brennstoff og lignende. Men spanjolene gjør allerede dette, de bygger enorme solkraftverk i Andalucía og de flytter elveleiene. Spania står foran store endringer, og kanskje vil folk emigrere på grunn av klimaendringene. Dette er isåfall ikke nytt, klimaet har sendt folk på flyttefot siden istiden, forteller Franklin.

Han er noe så sjeldent som en kunstutdannet fotograf med en doktorgrad i geografi.

– Men et fotografi kan ikke vise endring, bare hva som er der. Det er umulig å fotografere et område for 2000 år siden eller 2000 år inn i fremtiden, og det er et av problemene en fotograf som vil delta i klimadebatten, møter: Fotografiet er et ganske dårlig verktøy.

Fra kull- til solkraft
Stuart Franklin har fotografert døde tundraområder i Russland, smeltende isbreer i Sveits, osende kullkraftverk i Hellas – som ser ut som marerittaktige versjoner av Akropolis, døende granskoger i Bayern, spanske landsbyer som legges øde til fordel for gruvedrift, samt spanske og greske storbyer som er blitt så varme at de er folketomme midt på dagen. Men Footprint er ingen skrekkbok, selv om det ikke hadde vært vanskelig å lage en slik. Han ville også vise menneskets oppfinnsomhet og snarrådighet.

– Menneskets påvirkning på naturen rundt oss bare øker, men vi har også bidratt med mye positivt de siste årene. Europeere har formet landskapet etter sine behov i tusen år, og de siste årene er elvene blitt renere, mens vi er blitt flinkere til å finne alternativer til fossilt brennstoff. Det er mye å glede seg over også.

Derfor har Franklin også fotografert Europas første kommersielle solkraftverk i Sevilla og vindmøller i Skottland og Frankrike. Han viser hvordan innbyggerne beskytter trær og busker mot elementene i Hellas og Italia, og hvordan beboere i Nord-Europa utnytter de varme somrene ved å bygge nye strandområder langs Seinen i Paris og Spree i Berlin.

– Vi er nødt til å akseptere at endringer i klimaet og naturen er uunngåelig, men det viktigste vi kan gjøre nå er å finne alternativer til olje, bensin og kull. Vi kan ikke fortsette å bruke fossilt brennstoff som på 1900-tallet, men må i stedet omfavne kjernekraft eller utforske andre levedyktige alternativer.

Lav stemme
Franklin kaller Footprint en lavmælt bok, og han håper den kan bidra til å gi publikum en snikende bekymring om sine egne fotspor i nærmiljøet. Men han vil ikke være belærende.

– Jeg mener det er mer effektivt å snakke med en rolig stemme enn å skrike daglig på avisforsidene. Ta vindmøller. I Skottland raser debatten om hvorvidt de er stygge eller vakre, og her prøver jeg å bidra med bildene mine. Vi må venne oss til at landskap forandrer seg, og kan ikke vindmøller være vakre når vinden blåser og solen går ned?

Franklin har ikke besøkt Fastlands-Norge i sin jakt på menneskelige endringer, men han var på Spitsbergen en drøy uke.

– Jeg trives egentlig ikke på steder der det ikke vokser trær, som deler av Skottland og de skotske øyene. Landskap der trær ikke kan vokse føles skremmende, og jeg syntes Spitsbergen var et merkelig sted. På den ene siden har du den gammeldagse russiske kullindustrien som får stedet til å føles som en Charles Dickens-roman, mens du på den norske siden møter et rent og moderne vitenskapssamfunn som blant annet følger isbreenes og isbjørnenes utvikling.

Franklin knakk ikke Svalbard-gåten helt, men innså at isbreene her smelter i et langt større tempo enn andre steder i Europa.

– Spitsbergen føltes som et symbolsk sted, med røtter i kullgruvedrift, og som nå merker konsekvensene av bruken av fossile brennstoff sterkere enn de fleste andre steder i Europa. Men det er også et vakkert og fredfullt sted, spesielt for en geograf som meg, der du virkelig kan se hvordan isen har formet landskapet.

En nysgjerrig realist
I arbeidet med Footprint har Stuart Franklin besøkt Sverige, Spania, Hellas, Østerrike, Sveits, Italia, Storbritannia, Portugal, Kroatia, Danmark, Tyskland, Frankrike, Serbia, Ungarn og Russland. Men hadde det ikke vært en idé å dra utenfor Europa når vi snakker om konsekvensene av global oppvarming?

– Ja og nei. Det er ingen tvil om at konsekvensene av klimaendringene utenfor Europa også er både dramatiske og viktige. Jeg kunne reist for å se Marshalløyene synke i havet, eller jeg kunne ha dratt til den vietnamesiske og kinesiske kysten for å fotografere ringvirkningene av kyststormene. Men jeg tviler på om dette vil ha tilført budskapet mitt noe mer. Dessuten ville jeg begrense mitt eget miljømessige fotavtrykk – ved å unngå å fly verden rundt.

Magnum-fotografen er ikke i tvil om at klimaendringene vi opplever er menneskeskapte, og at hovedproblemet er bruken av fossilt drivstoff. Men hva sier han til skeptikerne?

– FNs klimapanel fastslo allerede i 1995 at klimaendringene er menneskeskapte. Men det er fortsatt folk som ikke tror på Darwins evolusjonsteori. I Kentucky ønsker skolen å lære elevene at Gud skapte verden for noen tusen år siden. Hva sier du til dem? Jeg vet ikke.

– Er du en pessimist?

– Jeg er en realist. Jeg skjønner at vi befinner oss mellom to istider, og da har det ikke noe å si om du er pessimistisk eller optimistisk. Vi står foran en ny istid uansett. Samtidig er det ingen tvil om at vi står foran store, globale utfordringer knyttet til befolkningsvekst, energi og urbanisering. For første gang bor flere mennesker på jorden i byer enn på landet. Dette er interessante utfordringer, men jeg er ikke pessimistisk, bare nysgjerrig.

Fakta – Stuart Franklin (anno 2008)
* Fotograf med bachelorgrad i fotografi, samt film og doktorgrad i geografi fra Universitetet i Oxford.

* Ble tilknyttet Magnum Photos i 1985, og er administrerende direktør på åremålsstilling.

* Er best kjent for bildet av den enslige mannen som stopper en tanks på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989.

* Har gitt ut bøkene Tiananmen Square (1990), The Time of Trees (2000), La Città Dinamica (2003), Sea Fever (2005) og Hôtel Afrique (2007).

* Jobber med prosjektet Meadows, der han fotograferer jordbrukslandskap skapt av mennesker de siste tusen årene.

* Footprint – Our Landscape in Flux stilles ut på Hooper’s Gallery i London fra 16. oktober til 28. november.

Opprinnelig trykt i D2 14. november 2008.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..