D2 for ti år siden: En coversak

Saken «En coversak»  – om norske plateomslag – ble skandaløst nok ikke en coversak i D2.

Jeg har tidligere lagt den ut på bloggen i en «director’s cut»-utgave, her er versjonen som var på trykk.

Høsten 1980 går Sverre Knudsen rundt på Frogner med en eske saltpastiller i lommen og en gnistrende idé i hodet. Den 24 år gamle bassisten i The Aller Værste! vet hvordan omslaget på bandets debutalbum skal se ut, men ikke hvordan ideen skal gjennomføres. Løsningen finner han i en gammel melkebutikk rett ved sin egen bolig. Han tar med en eske Brynhilds saltpastiller, med Stupedama på, og oppsøker Sven Skaara i det nystartede designbyrået Art-Aid.

– Sverre hadde ideen, oppdraget vårt var å blåse opp tegningen, gjøre noen justeringer og lage nye logoer i stil med originalen. I dag hadde dette tatt meg noen timer i Photoshop, men vi brukte tre-fire dager, forteller Skaara, som i dag jobber med Fornebu Arena og Leiv Vidar-pølser som seniordesigner i Brandlab.

Resultatet ble en norsk designklassiker. Materialtretthet er en gjenganger når tidenes beste norske plateomslag kåres, og har en selvsagt plass i boken Norske plateomslag – Et tilbakeblikk på norsk musikks utseende. 400 norske plateomslag er samlet mellom to permer, fra 1958 til i dag, fra jazz til black metal, Sissel Kyrkjebø til Turboneger.

– Planen var en bok med tidenes beste norske plateomslag, men det ble for subjektivt. I stedet ville vi gi tidsbilder av ulike epoker i norsk platehistorie, forklarer redaktør Magnus Bettum.

1960-tallet: Fødselen
Tenk på The Beach Boys’ Pet Sounds eller The Beatles’ Revolver. Du ser umiddelbart for deg coveret. Men hva med Lars Saabye Christensens Beatles eller Tolkiens Ringenes herre? Hvordan ser de ut? Der omslaget i bokbransjen er flytende, er det hellig i platebransjen.

Historien om norsk platecoverdesign handler om profesjonaliseringen og internasjonaliseringen av både norsk plate- og designbransje. Og om rekruttering basert på idealisme, tilfeldigheter og musikkinteresse. Hang du med musikere og kunne tegne, fotografere eller layout, tok det ikke lang tid før du ble bedt om å hjelpe til med et omslag.

– I motsetning til mange andre designoppdrag kan man ha det moro med plateomslag. Jeg prøvde alltid å gjøre noe annerledes, forteller Knut Harlem i SaltoDesign, som nylig var ansvarlig for skiltprogrammet i det nye operabygget.

Der plater før andre verdenskrig ofte pakket inn i reklame for platespillere eller sykler, ble omslagene viktigere som reklameplakat for artistene på 1950-tallet. Mye handlet om nærbilder av smilende popstjerner eller vakre landskap, men jazzselskap som Blue Note og Verve hadde mer kunstnerisk ambisiøse omslag.

I Norske plateomslag får Arne Bendiksen æren for at plateomslaget på 1960-tallet også i Norge forandret seg fra beskyttelse til markedsføringsverktøy. Bendiksen forsto at Wenche Myhre måtte selges som smilende popikon, mens jazzfunkbandet Public Enemies burde pakkes inn i mer mystiske omslag. På Knut Harlem-designede From Public Enemies Without Love er blod, blomster, skytevåpen, en håndgranat og et dukkehode plassert på krøllete gråpapir.

– Det er ekte varer på omslaget, ordentlige skytevåpen, og ikke noe juks. Men granaten var nok ikke armert, ler Harlem.

På Dreams Get Dreamy (1967) dusjet Harlem bandbildet i etsende væske, med et av de første eksemplene på norsk psykedelia som resultat. For Øystein Sundes Ikke bare tyll (1974) ble alle musikerne, deriblant Lillebjørn Nilsen, kledd opp som ballerinaer i rosa og hvitt. Og Lillebjørn Nilsens Tilbake (1970) var utstyrt med et svart/hvitt-fotografi av Lillebjørns far, med baksiden fylt med tekst så tettskrevet at den var nærmest uleselig. Krumspringene gjorde Harlem til den første stjernen i norsk omslagsdesign.

– Det var jo helt galimatias, men det var jo nettopp derfor vi gjorde det.

Harlem vanket i jazzmiljøet med kommende stjerner som Arild Andersen og Jan Garbarek, og mens norsk jazz fant sitt særpreg, pakket Harlem musikken inn i omslag som både var dristige og sobre. Ofte likte han å oppholde seg i studio mens platene ble til.

– Da Jan Erik Vold og Jan Garbarek spilte inn Hav i 1970, var de i studio hver for seg, men Vold måtte ha noen å lese for. Han kunne ikke lese inn i en naken mikrofon. Så da var jeg publikum, og fikk en svært eksklusiv forestilling.

1970-tallet: Genrebevissthet
Året er 1977, og det er full krise hos Bruno Oldani i Bygdøy allé. Den sveitsiske designeren vil gi samleplaten til Åge Aleksandersen en skikkelig rock’n’roll-innpakning, og hva er vel mer rock’n’roll enn en gitar i en blikkboks? Jo, en brennende gitar i en blikkboks. Men gitaren Oldani heller bensin over er av plast, og på kort tid fylles kjelleren av svart røyk. Svidde plastbiter fra gitaren drysser utover gulvet.

– Jeg holdt på å brenne ned hele kontoret, og ser du nøye etter på omslaget kan du se at gitaren er svartsvidd og delvis smeltet langs halsen, ler 72-åringen, som i 2006 mottok Norsk kulturråds ærespris for sin nesten 50-årige innsats for norsk design.

Idet 1960-tallet gikk over i syttitallet har navn som Rick Griffin (Grateful Dead) og Andy Warhol (Velvet Underground) fått ry som omslagskunstnere. Også på hjemmebane er musikkbransjen preget av optimisme, eksperimentering og økende selvsikkerhet. Oslobandet Junipher Greene legger listen høyt med progrockbauten Friendship i 1971, utsmykket med et bestillingsverk malt av en ung Odd Nerdrum.

Der pop- og viseplater ofte ble pakket inn i artistportretter, ga rocken og jazzen større spillerom. Dette passet Oldani perfekt, som på 1970-tallet vakte oppsikt med sine humoristiske og abstrakte bilder og grafikk. Debuten var Vømmøl’n av Vømmøl Spellmannslag i 1974, svanesangen Reisetid av Ketil Bjørnstad i 1997.

– Jeg har alltid forsøkt å tolke musikken på min måte, uten å voldta den. Om jeg har lyktes, vet jeg ikke, forteller Oldani i kjelleren som fortsatt fungerer som base og inspirasjonskilde.

Oldani er best kjent for sin lek med ikoniske gjenstander, bokstaver, grafikk og skilt, og han var en mester i å lage omslag uten bilde av artisten. På Ole Paus’ Sjikaner i utvalg klinte han en knust tomat utover Paus’ karakteristiske briller, mens jazzbandets Moose Loose skjuler seg bak en versjon av «fare for elg»-skiltet. Oldani er også fornøyd med at han fikk bruke profilen til jazztrommeslageren Pål Thowsen.

– Han hadde komplekser for nesen, og ville absolutt ikke ha noe profilbilde på omslaget. Egentlig ville han ikke ha bilde av seg i det hele tatt. Men jeg valgte å legge et vanlig portrettbilde inne i en silhuett av profilen hans, for han ser jo ut som en fransk konge. Og da en venn sa til Thowsen at «dette er jo deg, denne må du ta», så ble det slik.

1980-tallet: Kommers og undergrunn
Da punken eksploderte på slutten av 1970-tallet, rev den ned både musikalske og visuelle dinosaurer.

– Design – det ordet fantes jo ikke i 1980, forteller Guri Dahl, som i dag er best kjent som fotograf.

– På den tiden kunne man ingenting, så vi gjorde alt. Vi klistret, limte og lagde plakater, fanziner, konserter og forestillinger.

Tidlig på 1980-tallet samarbeidet Dahl tett med Helge Gaarder, frontmann i Kjøtt og senere Cirkus Modern. Band som Kjøtt, The Aller Værste! og DePress skrev punkinspirert og norskspråklig rock, som sjonglerte det kunstnerisk eksperimentelle med det kommersielt tilgjengelige. Så også med omslagene, og i Norske plateomslag omtales DePress’ Block To Block, Kjøtts Op. og The Aller Værstes Materialtretthet som designmessige milepæler. Dahl gjorde Kjøtt-platen.

– Som ung billedkunstspire var et platecover et flott utstillingsformat, for vi var jo selvsagt mot gallerier. På Kjøtt-platen er det bilde av Helge på omslaget, tatt på Kunstnernes Hus. Men det kunne vi ikke si til noen, da stedet ikke var godkjent i miljøet.

Parallelt med de punkinspirerte omslagene sto design- og reklamebyråer klar i kulissene for å ta over markedet. Art-Aid, som i 1980 utformet Materialtretthet, satset på den kommersielle platebransjen.

– Å jobbe med plateomslag var enhver designers drøm, Mote og musikk i en pakke, forteller Sven Skaara i Art-Aid.

Mens band som deLillos og Jokke & Valentinerne holdt «gjør det selv»-ånden i live med omslag hentet fra henholdsvis familien Lillo-Stenbergs fotoalbum og Jokkes tegnende storebror, Christopher Nielsen, laget Art-Aid omslag for Lava, Arve Tellefsen, Hanne Krogh, Anita Skorgan og Dance With A Stranger.

– Og etter hvert som det gikk stadig bedre med norsk platebransje, slapp vi de kommersielle og kunstneriske begrensningene man ofte møter når man jobber med emballasje, forteller Skaara.

Art-Aid var husdesignere for Ivar Dyrhaugs Norsk Plateproduksjon, og Skaara rappet firmalogoen til plateselskapet fra et serveringsbrett på hytta til Fredrik Skavlan. Norsk Plateproduksjon solgte rundt to millioner album i løpet av åtte år, og på høyden følte Art-Aid-gutta seg som popstjerner, der de festet med Dance With A Stranger og andre kjendiser. Like fullt ble omslagene fortsatt til ved uhell og tilfeldigheter. Dance With A Strangers To solgte over 300.000 eksemplarer i 1989, men omslaget var resultatet av en mislykket fotosesjon.

– Vi skjøt masse bandbilder med lysfølsom film, men alle bildene var dårlige – bortsett fra det aller siste. Det ble til gjengjeld ødelagt da fotografen dro filmen ut av rullen, men til slutt valgte vi å bruke det likevel. Det forklarer de stiplede stripene som ligger over omslaget. Men det funket, ler Skaara.

Punk og kommers ble til slutt forent da Guri Dahl fotograferte og Art-Aid utformet Steinar Albrigtsens Alone Too Long, som solgte 180.000 eksemplarer i 1990.


1990-tallet: Spesialisering
Midt på 1990-tallet besøker Dimitri Kayiambakis en kunstutstilling, da han dumper borti Geir Stadheim, frontmann i kultbandet Astroburger. Kayiambakis er blodfan, og klarer å snakke til seg jobben som fast omslagsdesigner for bandet. Rocke-Oslo legger merke til den unge typografen med det greske navnet, og oppdragene renner inn: Fra Gluecifer, Kung Fu Girls, Kristopher Schaus Datsun, Bigbang og Turboneger.

De to sistnevnte frontes av de største kontrollfrikene i oslorocken på 1990-tallet, Øystein Greni og Thomas Seltzer. Sistnevnte omdøper designeren til Dimitri From Oslo – etter den franske elektronikaartisten Dimitri From Paris.

– De to vet hva de vil ha. Greni er veldig bevisst bandets visuelle stil, og vil ha en klassisk vestkyststil. Seltzer er mer inspirert av California-punk, og har en ideologisk og konseptuell plan bak hvert eneste cover. Kobraen på omslaget til Turbonegers Apocalypse Dudes er symbolet til den venstreorienterte amerikanske terroristgruppen Symbionese Liberation Army, mens vi etter lange diskusjoner la en tynn strek under albumnavnet fordi det minnet om Dire Straits’ Making Movies, flirer Kayiambakis, som siden har gjort de fleste Bigbang-omslagene, samt artister som Elvira Nikolaisen, Odd Nordstoga, Karpe Diem og Jim Stärk.

– Jeg pleier å si at jeg har jobbet med alt fra Anal Babes til Arve Tellefsen.

På 1990-tallet skyter den musikalske fragmenteringen fart med nisjer som hiphop, punk, grunge, black metal, techno og elektronika, ofte gitt ut av en voksende skog av små, spesialiserte plateselskap. De store designbyråene er også på retur. 1990-tallets nye designstjerner er musikkinteresserte unge menn med datakunnskap og estetisk sans, som jobber med artister de kjenner og liker.

Supersonisk trønder
Samtidig som Kayiambakis drikker øl med Astroburger på Last Train, leverer en ung trønder en tegning til Motorpsycho. «The Supersonic Scientist» ender opp på baksiden av monumentale Demon Box, og siden har bandet brukt Kim Hiorthøy til nesten alle sine plateomslag. Han skal samarbeide like tett med plateselskapene Rune Grammofon og Smalltown Supersound.

– At jeg ikke har jobbet for flere, skyldes bare at jeg ikke har fått andre oppdrag. Men det kommer noen innimellom, det siste året har jeg laget omslag for Prefuse 73 og Jamie Lidell for engelske Warp Records, forteller Hiorthøy, som også er kjent som illustratør og musiker.

Det tette samarbeidet er typisk for 1990-tallet. Plateselskapet blir viktigere, og designerens oppdrag blir å tydeliggjøre slektskapet mellom selskapets artister.

– Det dreier seg ofte om perioder der det skjer ting, der musikken til selskapet også er viktig. For meg var 4AD, Mo’Wax, Factory og Warp viktige. I Norge har designduoen Yokoland gjort mye bra for Metronomicon Audio, Grandpeople for Safe As Milk og Håkon Kornstad for Jazzland, sier Hiorthøy.

2000-tallet: Luksus og nye utfordring
Martin Kvamme finner frem Burton-snowboardet fra en krok på kontoret på Majorstua. Designen er basert på de snirklete gullornamentene Kvamme brukte på omslaget til amerikanske Tomahawks Mit Gas, en stil Kvamme lånte fra sin bestemors gulvklokke.

– Mange tror jeg bare gjør ornamentikk og krøller, blader og blomster, men det var ekstra morsomt å få dette brettet, sier Kvamme, som driver enmannsbyrået The Unit Delta Plus.

På 1980-tallet drømte Kvamme seg vekk i fargerike heavy metal-omslag, nå lager han selv omslag for nye band til gamle rockehelter som Dave Lombardo fra Slayer og Mike Patton fra Faith No More. Han har vist hvordan utskjelte cd-plater kan fremstå som luksuriøse samlerobjekter, og han har tallrike oppdrag for artister som Bertine Zetlitz, Turboneger, Gluecifer, The National Bank, Arne Nordheim og Cloroform bak seg.

– Cd- og vinyldesign er to ulike disipliner. På vinyl har du en for- og bakside med god plass, mens det mindre cd-coveret kompenserer med flere flater og et omslagshefte.

For det tyske metalbandet The Oceans Precambrian brukte Kvamme så mange finesser at platen måtte produseres på tre forskjellige fabrikker, og han jobber også med luksuriøse vinylutgaver i begrensede opplag.

– Dette er plater som skal samles på. Vi ser at salgsmønsteret for musikk deler seg mellom nedlasting på nett og spesialiserte platebutikker. Da må butikkene tilby noe som ikke kan lastes ned fra nettet.

Digital fremtid
I en kolonihagehytte på Sogn sitter designparet Kim Sølve og Trine Paulsen. Som Trine+Kim Designstudio er de i ferd med å følge etter Martin Kvamme ut i verden, takket være den internasjonale statusen til hard norsk rock. Oppdragene kommer fra Italia, Japan, USA og Nederland, og i skrivende stund vurderer duoen et tilbud fra et plateselskap i Sibir. Mye handler om black metal og beslektede genrer.

– Vi har aldri spurt om å få noe oppdrag, men har alltid vært omringet av musikere. Etter hvert gikk det opp for oss at vi ikke måtte gjøre arbeidet gratis, ler Kim.

De har jobbet med artister som Ulver, Mayhem, Enslaved og Darkthrone, og har beveget seg vekk fra black metals mørke skoger og tåkelagte tjern til fordel for sofistikerte cd-innpakninger laget av papp, kartong, lakk, fløyel, metall, sølv- og gulltrykk.

– Vi leser tekstene, hører på musikken og snakker med musikerne. Vi kan mislike musikken, men må forstå hva artistene vil uttrykke.

Men akkurat cd-design har vist seg som mer enn en fattig fetter av lp-omslaget, er det duket for nye klagesanger om digitale filer med omslag i frimerkestørrelse. Men få designere har utnyttet seg av de digitale mulighetene – ennå. Martin Kvamme forteller at det ennå er umulig å gjøre omslag i iTunes interaktive, men at det er mulig å legge ved musikkvideoer.

– I fremtiden vil vi nok se animerte plateomslag og interaktive hefter. Jeg tror ikke plateomslagene forsvinner med de fysiske platene, men jeg begynner å bli for gammel for denne bransjen. Jeg har hatt min tid, spøker Kvamme.

Fakta – anno 2008
1: Knut Harlem (66)
* Kreativ leder i SaltoDesign.
* Har jobbet for Den Norske Opera, Oslo Lufthavn, Lillehammer-OL, NSB, Rikshospitalet og Norske Skog.
* Er representert i «Norske plateomslag» med The Pussycats’«Pssst! Pssst!» og «Mrrr… Mrrr…» (begge 1966), Public Enemies’ «From Public Enemies Without Love» (1966), Dreams «Get Dreamy» (1967), The Vanguards’ «Phnooole» (1967), Jan Erik Volds «Briskeby Blues» (1969), Øystein Sundes «Det året det var så bratt» (1971) og «Klå» (1974), Erik Byes «Jeg vet en vind» (1972), Lillebjørn Nilsens «Byen med det store hjertet» (1975) og Stive Fingras «Stive Fingra» (1980).

2: Bruno Oldani (72)
* Har drevet egen praksis i Oslo siden 1965, og er en av nestorene i norsk design.
* Har vunnet Spellemannprisen, Gullblyanten, Jacobprisen, Grafills klassikerpris og Norsk kulturråds ærespris.
* I boken er han representert med Tanabreddens Ungdoms «Dædnugádde Nuorat» (1973), Moose Loose’ «Moose Loose» (1974), Kari Svendsens «Kari Svendsen» (1978), Ketil Bjørnstads «Leve Patagonia» (1978), Hawk on Flights «In time for Hawk on Flight» (1979) og Frode Thingnæs Quintets «Direct to Dish/c» (1980).

3: Sven Skaara (57)
* Grunnlegger av Art-Aid og Scandinavian Design Group, i dag seniordesigner og partner i Brandlab.
* Har jobbet med TV 2, Den norske Bank, Tine, Imsdal og Leiv Vidar og Fornebu Arena.
* Vant Grafills klassikerpris i 2007.
* Representert i boken med The Aller Værstes «Materialtretthet» (1980), Jon Eberson Groups «Jive Talking» (1981), Unit Fives «Høy tid!» (1982), Dance With A Strangers «To» (1989) og Steinar Albrigtsens «Alone Too Long» (1990).

4: Guri Dahl (51)
* Fotograf med en rekke bøker og utstillinger bak seg, samt mange oppdrag innen mote, musikk, reklame, reise og portretter.
* Representert i boken med Kjøtts «Op.» (1981) og Cirkus Moderns «Cirkus Modern» (1984).

5: Dimitri Kayiambakis (37)
* Partner i designbyrået Concorde.
* Har skrevet og fotografert boken «Bok til salg», og utformet magasiner som «Bok og bibliotek», «Café» og «Levende historie».
* Representert i boken med Bigbangs «Electric Psalmbook» (1999), Turbonegers «Apocalypse Dudes» (1998), Odd Nordstogas «Luring» (2004) og Elvira Nikolaisens «Quiet Exit» (2006).

6: Kim Hiorthøy (35)
* Tegner, illustratør, fotograf, billedkunstner og musiker, som har utgitt flere egne plater og bøker og samarbeidet tett med Motorpsycho, Erlend Loe, Rune Grammofon og Smalltown Supersound.
* Representert i boken med Motorpsychos «The Tussler» (1994) og «Timothy’s Monster» (1994), Welds «Hello Walls» (1995), Chocolate Overdoses «Dingledoodles» (1999), Susanna and the Magical Orchestras «List of Lights and Buoys» (2004), Jaga Jazzists «What We Must» (2005) og DiskJokkes «Staying In» (2007).

7: Martin Kvamme (32)
* Driver enmannsfirmaet The Unit Delta Plus, og har også jobbet med snowboard, Nordea og Ibsenmuseet.
* Representert i boken med Satyricons «Volcano» (2002), Nathalie Nordnes’ «Hush Hush» (2003), Popiums «Camp» (2004), Bertine Zetlitz’ «Rollerskating» (2004) og «My Italian Greyhound» (2006), JR Ewings «Maelstrom» (2005), Magnets «Tourniquet», Dharmas «Galaxies Like Grains of Sand» (2007), Moving Oos’ «Peace and Love», The Grands «The Grand» (2007) og The National Banks «Come On Over to the Other Side» (2008).

8: Trine + Kim Designstudio
* Kim Sølve (30) og Trine Paulsen (30) etablerte seg i 2003, og jobber med bøker, magasiner, plakater, mote, dansegrupper og kunstnere som Kate Pendry og Pain Solution.
* Ikke representert i boken.

Opprinnelig publisert i D2 fredag 26. september 2008.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: