D2 for ti år siden: Blek Le Rat

Alle har hørt om Banksy, men få kjenner til gatekunstpioneren Blek le Rat.

D2-kollega Ingrid Røise Kielland intervjua ham på Nuart-festivalen i 2007, og jeg hjalp til med å oppdatere og sy saken sammen i kjølvannet av bokutgivelsen Blek le Rat: Getting Through the Walls året etter.

Les også om Norges gatekunstpioner: Guttorm Nordø.

Glem gatekunstneren Banksy. Blek Le Rat var pioneren.

– Jeg har aldri tillatelse, og særlig i USA er jeg redd. Veldig, veldig redd, de er så strenge der borte. Jeg fant ut at det beste er å arbeide tidlig om morgenen, ikke om natten. Sånn rundt fem om morgenen er det ikke noe politi i gatene.

Graffitiveteranen Blek le Rat, alias Xavier Prou, snakker ivrig og oppriktig, med mye følsomhet i sin franske aksent. Du har kanskje ikke hørt om den fransk-kinesisk-jødiske gatekunstneren fra Paris, men siden 1981 har han lekt katt og rotte med politiet, og malt slående, ofte politiske illustrasjoner på vegger over hele Europa, i USA, Argentina, Marokko, Kina og Taiwan. Nå kommer boken om kunstneren, Blek le Rat: Getting Through the Walls.

– Gatekunst er den viktigste kunstbevegelsen noensinne. Det finnes ikke en by i verden uten graffiti, det finnes i småbyer i Kina, ja, overalt. Dette er en mye viktigere bevegelse i kunsthistorien enn popartbevegelsen, for popkunstnerne var bare noen få, i noen storbyer i Vesten, sier Blek le Rat.

Banksys forløper
Den første helgen i mai arrangerte engelskmannen Banksy, den internasjonale gatekunstscenens anonyme superstjerne, The Cans Festival i en tunnel i Waterloo-distriktet i London. Blant de inviterte kunstnerne var Blek le Rat, som har smelt opp politisk orientert gatekunst ved hjelp av sjablonger – utklippede rammer – på verdens gatehjørner siden Banksy gikk på barneskolen.

– Hver gang jeg tror jeg har gjort noe originalt, så finner jeg ut at Blek le Rat allerede har vært der. For 20 år siden, har Banksy sagt.

Men heller ikke denne gangen møttes superstjernen og hans forbilde.

– Jeg liker arbeidet til Banksy veldig godt, men har aldri møtt ham. Det skulle jeg gjerne gjort, forteller Blek.

Da Banksy gikk over fra tradisjonell graffiti til stensilbasert gatekunst tidlig på 2000-tallet, hadde Blek le Rat perfeksjonert samme stil siden 1981. Men der Banksy i dag er fetert kunstkjendis, er Blek le Rat fortsatt en helt for de innvidde.

I februar ifjor solgte det britiske auksjonshuset Sotheby’s seks originalverk av Banksy for tilsammen 3,8 millioner kroner. Blek Le Rat ble på sin side for første gang utstilt på et museum i høst – i Stavanger.

Han er derimot ikke redd for å miste troverdighet på gatene når han nå tas inn i gallerivarmen. Tvertimot nyter han å endelig være anerkjent – og ikke jaget.

– Politiet har vært ute etter meg siden 1981. Det er min store drøm å få lov til å jobbe i byen uten å ha problemer med politiet. Og å bli anerkjent av gallerier og museer kan være en måte å nå det målet.

 

Inspirert av Mussolini
I tidligere intervjuer har Blek le Rat uttrykt skepsis mot at gatekunsten blir husvarm og forsvinner inn i gallerier og museer. I takt med at han selv begynner å henges opp på gallerivegger, er skepsisen litt på retur.

– Du må huske at gatekunst er et minst 40 år gammelt fenomen. Og det er fremdeles ikke anerkjent eller respektert. Så nå tror jeg det er viktig at denne kunsten blir vist frem i gallerier og museer også. Hvis ikke, kommer vi til å fortsette å være noen som bare driver med et eller annet på gaten. Men selvfølgelig er det utrolig viktig å fortsette å jobbe i gatene også, problemet er at det bare tar et par uker før noen fjerner kunsten.

Blek le Rat oppdaget at veggene ute i byen kunne brukes til annet enn å skrive slagord og skjellsord da han besøkte New York i 1972.

– Det gjorde veldig inntrykk på meg. Men jeg skjønte ikke helt hvorfor folk gjorde dette – hvorfor skrev de signaturene sine på T-banevognene? Så det tok meg ti år før jeg skjønte noe, og begynte med graffiti selv. Men jeg var bevisst på at jeg ikke ville lage graffiti som i New York, jeg ville ha min egen stil. Så jeg begynte med stensiler.

Blek forsøkte først å lage fargerike signaturer i amerikansk graffitistil, men ble ikke fornøyd med resultatene. Dessuten var spraymaling kostbart i Frankrike, og med nøysomhet på fargebruken ble det vanskelig å lage noe virkelig vakkert. Isteden dukket det opp minner fra en Italia-tur, der han snublet over ansiktet til Mussolini på en vegg i Padua.

– Jeg så en stensil for første gang da jeg var med foreldrene mine til Italia, jeg var bare ti år. Det var et portrett fascistene lagde under krigen. Fascistene var glad i stensiler, og det ble jeg også. Det var noe som var lite brukt i gatekunsten før, og jeg ville lage noe personlig.

En kombinasjon av manglende teknikk, dyre spraybokser og frykt for å bli tatt av politiet fikk Blek til å velge sjablongen som uttrykksmiddel. Han lagde hundrevis av rotter og ansikter sammen med en kompis, og signerte med aliaset Blek – etter en tegneserie om den franskkanadiske pelshandleren Blek le Roc. «Roc» ble byttet ut med «rat», fordi Blek anser rottene som det mest urbane – og truende – dyret.

 

 

Stjernedrømmer
I dag får Blek le Rat mye av æren for hvordan europeisk gatekunst beveget seg vekk fra den signaturbaserte graffitien i New York, for å finne sitt eget språk. Men Blek tok ikke ideene helt fra løste luften, og var inspirert av newyorkere som John Fekner, som allerede i 1978 lagde stensilbasert graffiti, og Richard Hambleton, som med sine arbeider i Paris tidlig på 1980-tallet ga Blek ideen om å utvide repertoaret fra rotter til større ting og figurer.

Siden har Blek stått bak alt fra støttegraffiti for Israel og protester mot Irak-krigen via veggmalerier av den kidnappede journalisten Florence Aubenas til et pågående prosjekt om Paris’ tusener av hjemløse. Da han ble bøtelagt for å ha malt en madonnafigur på en Paris-vegg i 1991 endret han taktikk, og gikk fra spraymaling direkte på veggen til å henge opp malte plakater. Dermed ble han også en skoledanner innen den spirende plakat- og «sticker»-bevegelsen innen gatekunsten.

Men hvem synes pioneren selv er den mest interessante av dagens gatekunstnere?

– Banksy er jo den mest populære. Han er veldig smart, og vet hvordan man skal, ikke manipulere kanskje, men leke med pressen. Han er sterk. Jeg liker også Shepard Fairey.

– Hva synes du om at gatekunst er blitt så voldsomt populært i det siste?

– Problemet er at gatekunsten er ulovlig, og at det ikke er anerkjent som kunst. Men husk at enhver gatekunstner drømmer om å bli popstjerne, det gjorde i alle fall jeg som ung. Det er derfor gatekunstnere jobber ute i byen, fordi de vil bli berømte raskt: De lager et arbeid om natten, og vet at neste dag vil det bli sett av titusenvis mennesker. Tenk på Banksy, han startet vel for bare seks år siden, og er utrolig berømt nå.

– Men du ble aldri så populær som Banksy?

– Nei. Men kanskje en dag. Kanskje en dag…

– Du håper fremdeles?

– Selvfølgelig.

Fakta – Blek le Rat (anno 2008)
* Xavier Prou (f. 1951) er graffitimaler fra Paris, med utdannelse innen arkitektur og fra École des Beaux-Arts.

* Oppdaget graffiti i New York i 1972, og begynte selv hjemme i Paris i 1981.

* Regnes som en av pionerene innen sjablongbasert gatekunst og plakatkunst, og får æren for at europeisk graffiti gikk i en annen retning enn den amerikanske.

* Mens kunsten til etterkommeren Banksy omsettes for millioner, har Blek le Rat såvidt en liten artikkel i nettleksikonet Wikipedia [2018-kommentar: Har vokst nå].

* Aktuell med boken Blek le Rat: Getting Through the Walls av konen Sybille Prou og filmskaperen King Adz, utgitt av Thames & Hudson.

Opprinnelig publisert i D2 fredag 11. juli 2008.