Michael Pollans In Defence of Food er et betimelig, lettlest og litt egoistisk oppgjør med matvitenskapen og ernæringsindustrien. I 2009 kom boka på norsk, som Til matens forsvar – og her er min 2008-anmeldelse fra D2.
Les intervjuet mitt med Pollan her.
Du er fanget på en øde øy i ett år, med bare vann og én mattype til å livnære deg av. Hva ville du valgt: mais, bønneskudd, pølser, spinat, fersken, bananer eller melkesjokolade?
I en amerikansk undersøkelse vant bananer (42 prosent) og spinat (27 prosent), mens bare syv prosent valgte mattypene som best ville ha hjulpet deg til å overleve: pølser og sjokolade.
Den amerikanske forfatteren Michael Pollan mener eksempelet illustrerer at vi i dag er mer forvirret over maten vår enn noensinne tidligere i historien, og i boken In Defence of Food gir han ernæringsforskere, kostholdsjournalister og matindustrien skylden for denne forvirringen.
Tjukkasplaneten
«Spis mat. Ikke for mye. I hovedsak planter.» Slik oppsummerer Pollan sitt oppgjør med ernæringsindustrien, i oppfølgeren til suksessen The Omnivore’s Dilemma, som både The New York Times og The Washington Post mente var blant 2006s beste bøker.
Der så han på de økologiske og etiske konsekvensene av hva vi har på tallerkenen, samtidig som han minnet oss om en av fordelene med å være menneske: Vi kan – og bør – spise nesten alt som vokser og lever på planeten. Nå tar han et skritt videre, og spør hvorfor vi bare blir fetere og mer usunne, samtidig som vi drilles om farene og fordelene med transfett, vitaminer, karbohydrater og omega-3.
For i fastfoodnasjonen gror også opprøret, siden amerikanerne først fikk helsekatastrofen i fanget, og i dag er USA kommet lenger i å utfordre den moderne vestlige dietten til fordel for fruktbare alternativer, mener Pollan.
Samtidig har USA eksportert kosthold, livsstil, arbeids- og spisevaner til resten av verden, og i dag er fedme en global epidemi, der det på 2000-tallet trolig vil dø flere mennesker av overernæring enn av sult på verdensbasis.
Kina har flere tilfeller av diabetes enn USA, selv afrikanske land opplever en kraftig økning av sykdommer forårsaket av fedme, og verdens tjukkeste land ligger i Stillehavet: Nauru, Tonga, Samoa, Amerikansk Samoa, Cookøyene og Fransk Polynesia, øystater som har adoptert vestlig kosthold og livsstil med katastrofale konsekvenser.
Sunn fornuft
Pollan er god når han fyrer løs mot kostholdseksperter, matforskere, matprodusenter og kostholdsjournalister, og prøver å utradere alle med en dose sunn fornuft. Han kaller boken et «manifest for spisere», og spør retorisk hvilke andre dyr som trenger profesjonell hjelp til å bestemme hva de skal spise.
Han angriper ernæringsideologien som har skapt «ortoreksikere», de som har gjort det å spise sunt til en usunn besettelse, og minner oss om at mat ikke bare handler om helse, men også om glede, familie, samvær og vårt forhold til naturen. Vi bør lytte mer til historien, kulturen og tradisjonen enn til ernæringsvitenskapen, mener Pollan.
Trylleslaget
Den moderne matvitenskapen har sine røtter på 1800-tallet, da William Prout identifiserte proteiner, fett og karbohydrater og Justus von Liebig oppdaget mineralene og skapte den første morsmelkerstatningen.
Feltet ble for første gang glamorøst på 1920-tallet, da den amerikanske middelklassen begynte å knaske vitamintabletter, selv om de ikke var synlig plaget av hverken beriberi eller skjørbuk.
Pollan beskriver overbevisende hvordan næringsstoffene ble den perfekte syndebukken da den amerikanske regjeringen skulle gi kostholdsråd til folket, uten å fornærme viktige næringsinteresserer. Da en ernæringskomité la frem sin innstilling om kosthold og helse i 1977, het det opprinnelig at amerikanerne burde spise mindre rødt kjøtt og meieriprodukter. Etter hard lobbyisme fra kjøtt- og meieribransjen, ble dette endret til en oppfordring om å velge kjøtt, fjærfe og fisk som «reduserer inntaket av mettet fett».
Ved et trylleslag endret man altså en konkret og lettforståelig oppfordring til en mer diffus antydning, som jagde «sunt kosthold» i armene på en hær av eksperter og reduserte synderen til en obskur, usynlig og smakløs substans. Da National Academy of Sciences noen år senere skulle belyse sammenhengen mellom kosthold og kreft, handlet anbefalingene igjen om næringsstoffer istedenfor mat.
Konsekvensene av troen på næringsstoffene, som Pollan beskriver mer som ideologi enn vitenskap, er en overflod av syntetisk og bearbeidet mat. Margarin solgte mer enn smør allerede i 1957, og er en seiglivet vare der ingrediensene stadig endres i takt med de rådende tankene innen ernæringsvitenskapen.
Matvarer stemples med «lavkalori»-merker, yoghurt tilsettes omega-3 og matvarer redesignes. Da Atkins-dietten feiet over verden tidlig på 2000-tallet, ble brød og pasta gjenfødt med færre karbohydrater og mer proteiner. Gulrøtter og poteter ble derimot sittende igjen i skammekroken, siden det er lettere å klistre helsepåstander på frokostblandinger enn råvarer.
Egoistiske løsninger
Michael Pollan hevder vi nå har gått gjennom den mest radikale endringen i matvaner siden jordbruket ble oppfunnet. Kostholdsrelaterte plager som hjertesykdommer, høyt blodtrykk, diabetes og kreft tar i dag livet av mange oss, og de er sterkt forbundet med industrialiseringen av maten vår, som er mer behandlet, raffinert og kjemikaliedynket enn noengang.
Vi svømmer i en overflod av billig sukker og fett, samtidig som kostholdet i større grad spinner rundt variasjoner av et begrenset utvalg råvarer, som kjøtt, hvete, mais og soya. Vi spiser mye av alt, bortsett fra grønnsaker, frukt, fisk og fullkornprodukter.
Pollan har enkle forslag til løsninger på problemene: Ikke spis mat oldemoren din ikke vil gjenkjenne som «mat», unngå produkter med ingredienser du ikke kan uttale og «betal mer, spis mindre».
Men selv om rådene er mange og gode, sliter Pollan med å heve blikket fra sin egen mage. Budskapet er rettet inn mot den enkeltes mage og helse, men er så definitivt skrevet av og for den vestlige middelklassen. Pollan overser at stadig flere sitter på rumpen store deler av arbeidsuken, og går ikke inn på de globale konsekvensene av å spise økologisk, eller de klassemessige utfordringene som oppstår når den usunne maten Vesten ikke vil ha dumpes i u-land.
Til Pollans forsvar har han vært innom deler av tematikken i The Omnivore’s Dilemma», men for et mer globalt perspektiv på fedmeepidemien anbefales Ormen i paradiset av den svenske vitenskapsjournalisten Miki Agerberg.
Opprinnelig publisert i D2 fredag 30. mai 2008.
Øyvind Holen 