R&b-stjerneskuddet Leon Bridges er tilbake med andrealbumet Good Thing.
Han vokste opp med 90-tallsmusikk, men valgte å gå mye lenger tilbake i tid da han selv skulle gi ut plate.
RETROSOUL. Etter debuten har flere dører åpnet seg for Leon Bridges, som har samarbeidet med rapperen Macklemore og fått tilbud fra EDM-artisten Avicii. – Mitt neste album blir hverken en Motown-greie eller noe moderne. Tenk på Bobby Womack, en artist som aldri var lett å plassere, det handler om å skrive gode sanger og ikke tenke for mye på formatet.
En alvorlig ung mann fra Texas sitter backstage på Rockefeller, kledd i hatt og store blå snekkerbukser. Senere på kvelden skal Leon Bridges (26) skifte til dress og synge klassisk soul om Jenta med brune øyne, som om Otis Redding eller Sam Cooke har gjenoppstått. Nå svarer han på spørsmål om hvor han hører hjemme i dagens r&b-scene.
– Dagens r&b er veldig orientert mot rap- og trapmusikk, det er en slags r&b-hybrid. Men se på The Weeknd, flotte greier, se på Bryson Tiller, også flott, men samtidig er alt for gjennomtenkt og overdrevet. Ingen tar musikken tilbake til det enkle, mener Bridges.
På debutalbumet Coming Home (2015) tar han r&b hjem til 1950- og 60-årene, kanskje et pussig valg for en sanger som er vokst opp med 90-tallsartister som Ginuwine, Usher og Dru Hill, alle artister som flørtet med lydbildet i samtidig hiphop, men som vokal- og tekstmessig var langt nærmere de glattere kjærlighetshyllestene i klassisk soul.
Det var først i voksen alder han omfavnet artistene som døde før han selv ble født, hjulpet frem av et tilfeldig møte med musikere fra indiebandet White Denim, som både har produsert og spiller på albumet. Men de enkle budskapene om kjærlighet var noe 60- og 90-årene hadde felles, mener Bridges.
– Jeg prøvde ikke bevisst på å lage noe enkelt, det var noe som skjedde naturlig. Når du tar noe enkelt, noe folk lett kan forstå, vil de også lett knytte seg til det. Det er mange svært talentfulle, eldre artister som tar r&b tilbake til det klassiske, som Sharon Jones og Charles Bradley, men jeg tror det likevel ble noe spesielt for publikum å se en ung svart mann fremføre slike sanger.
– Der eldre soulsangere sang om valget mellom kjærlighet på lørdag og kirken på søndag kan det virke som dagens artister er revet mellom kjærligheten og hedonismen på klubben?
– Nettopp! Men jeg vil ikke si at det er noen stor kamp, plateselskapet jager etter det heteste, og i dag handler det mye om musikken uten substans, for å være ærlig. I klubben vil du ha noe groovy, og dagens tekster handler om hvordan mange av oss faktisk har det. Vi nyter alle noen onenight-stands her og der, men det betyr ikke at jeg vil synge om det.
– Er ikke ekte kjærlighet mer fantasi enn virkelighet?
– Nesten, men samtidig føler jeg at det er der jeg har hjertet mitt. Jeg synger om trofasthet, selv om jeg ikke er i noe forhold. Men det er nesten som om jeg tenker på noen andre enn meg selv når jeg skriver tekster, hvordan kan denne sangen velsigne noen andre. Det er som om jeg synger om hvordan jeg skal oppføre meg hvis jeg var i et forhold. Men det er dette jeg tenker på i arbeidet med min neste plate, hvordan jeg skal være langt mer ærlig med følelsene mine, med hvordan jeg lever livet og hvordan det påvirkes av ulike kvinner.
– Hva synes du at dagens mest populære artister innenfor r&b-segmentet er hvite ikke-amerikanere som Adele, Sam Smith og Justin Bieber?
– Jeg har ikke noe negativt syn på det. Enkelte spør hvorfor Adele er blitt så populær, og ikke soulsangeren Ledisi, som kan synge i ring rundt alle konkurrentene. Men til syvende og sist handler det om sangene, og Adele har de beste.
Opprinnelig publisert i D2 i 2016.
Øyvind Holen 