Mine Smalltown Supersound-anmeldelser

Jeg har også anmeldt noen av Smalltown Supersounds 343 utgivelser opp gjennom åra. Her er de 25 jeg fant i arkivet.

Lørdag 11. august feirer selskapet sitt 25-årsjubileum på Øyafestivalen.

Continental Fruit
Riviera EP
Smalltown Supersound 1997
3/6

Klaustrofobisk.

Etter en kassettutgivelse og et spor på samleplata We’ll Sail Out Far …, vinyldebuterer Jon Lerums enmannsprosjekt med en EP. Men Riviera blir så lofi at den er på grensen til det parodiske.

Musikken er i hovedsak basert på gamle og dystre orgellyder, hvor en hviskende og mumlende vokal svever i bakgrunnen. Åpningssporet «The Triumph is not Worth» høres ut som en deprimert utgave av Ringeren i Notre Dame på kirkeorgel.

«Cable Connected» er bedre med uvirkelige lydeffekter, og en stemning som kan minne om dataspill som Doom på sitt mest klaustrofobiske. Men over en hel EP klarer ikke Lerum å skape noe særlig mer enn skumle stemninger og lydkollasjer. Stemningen blir anslått i åpningstonene. Hvert spor blir ganske stillestående, og makter ikke å utvikle eller overraske på vinylstiftens vei innover rillene. Mens en artist som Deathprod på sitt beste aldri blir forutsigbar, ender Continental Fruit med å bli noe monoton og lite dynamisk.


Epikurs Euforie
Side A Side B
Smalltown Supersound 1998
4/6

Forvridd rock.

Ved første ørekast høres oslogruppa Epikurs Euforie ut som det rene treskeverk. Gitarene skriker, vokalen er sjøsyk tostemt, kompet ramler avgårde og et blåseinstrument vrinsker i bakgrunnen. Flere gjennomlyttinger vil kanskje heller ikke overbevise alle om at gruppa er noe annet enn musikalsk kaos.

Kort sagt, Epikurs Euforie er ikke som andre norske band. Og takk for det. Dette er sært, smalt og støyende, men samtidig fritt for rockens klisjeer: Røffe riff, tradisjonell melodiføring og poserende fakter. Epikurs Euforie har nok hørt en del på grupper som Pere Ubu og Sonic Youth, men kanskje spesielt California-bandet Trumans Water. Sistnevnte beskrives best som Pavement i en tørketrommel, og oslogruppas halvmelodiske gitarskrammel minner mistenkelig om Trumans Water, spesielt i låtene «Action Now» og «Only Empty».

Epikurs Euforie prøver kanskje litt for hardt på å være annerledes, og når aldri helt opp til det nivået der musikalsk styggedom, skjønnhet og uhygge krysses slik Sonic Youth og Trumans Water klarer på sitt beste. Men de byr på flere glimrende øyeblikk: På et Titanic fylt med rockere ville Epikurs Euforie spilt sin brutalt vakre «Kelli Grine» mens resten av rocken sank sakte ned i isvannet.

Thee Unmist
LP
Smalltown Supersound 1998
4/6

Elegant støy.

Med LP melder Thee Unmist seg på i listen av norske undergrunnsband som tilber plektrene til amerikanske Sonic Youth (sammen med f. eks. DEL, Kelner og Jaded).

Thee Unmist konsentrerer seg om den samme hule, spøkelsesaktige og mollstemte gitarklangen som tidlig Sonic Youth (de har til og med rappet gruppas stavestil med sangtittelen «Yr highness»), samtidig som de har et øre rettet mot nyere instrumentalrock, eller «kunstrock» om du vil. Resultatet er en ganske fascinerende reise inn i et mørkt, tilbakelent og trist lydlandskap av forsiktig støy, hvor stemningen er det viktigste.

I lengden blir denne vinylplaten vel tilbakelent, gruppa burde ristet mer løs og vist frem djevelen i seg. Vokalen er også på grensen til å bli for monotont hviskende, og det er først i den elegante instrumentalen «Jane Greer vs. Hedy Lamarr» og den drivende vakre «Blues For Snow White» det virkelig løsner. Men da viser Thee Unmist seg også frem som et band med styggpent potensiale.

PS! Thee Unmist spiller på Mars søndag.

Kjetil D Brandsdal and Mickaël Trémel
Kjetil D Brandsdal and Mickaël Trémel
Smalltown Supersound 1998
4/6

Kjetil D Brandsdal
Rogalands Lydigste + Gitar Fingling
Metal Art Disco 1998
3/6

Sær, kompromissløs og minimalistisk instrumentalmusikk.

«Norwegian experimental music is the next big thing!» proklamerer plateselskapet Smalltown Supersound stolt i sin katalog. Nå blir vel dette neppe en massebevegelse, men når storheter som Thurston Moore (Sonic Youth) og Bruce Russel (Dead C) gir ut særs vanskelig norsk musikk på sine egne plateselskaper er det klart at ting skjer.

Rogalendingen Kjetil D Brandsdal har bakgrunn fra punk- og hardcoreband, men har tatt punkinnstillingen med seg videre til å lage sære lydlandskaper, minimalistisk dronemusikk og vrengt gitarmusikk.

Hans femte album er til dels spilt inn sammen med franskmannen Mickaël Trèmel, og er mer tangentbasert og lavmælt enn tidligere bedrifter. Distré gitarplukking, disharmoni, spinkle orgeltoner og en særegen rytmisk sans utgjør hovedstammen av musikken, som til tider ligger nære jazzen for så å minne mest om en søkende småunge som har oppdaget pianoet for første gang. Samarbeidet med Trémel skjemmes kanskje litt av manglende energi, det virker mer som det er skrudd sammen en lat sommerdag i hjemmestudioet. Solosiden er enda mer minimalistisk, med en stor del av sporene bygget opp som lange, stakkato lydsløyfer som kan lure lytteren til å tro at det er hakk i plata. Enkelte spor kunne vært mellomspill på en mer abstrakt hiphopplate, bortsett fra at Brandsdal gjerne lar det dure avgårde i flerfoldige minutter.

Rogalands Lydigste er en gjenutgivelse av Brandsdal tredje album, med tidlige gitarinnspillinger som bonus. Dette er drøyere kost; Brandsdal alene med gitaren som han truer skrik, hvin og surklete toner ut av. Definitivt rock for viderekomne.

PS! Kjetil D Brandsdal varmer opp for Thurston Moore på So What mandag og tirsdag

Stuntbike
Gone
Smalltown Supersound 1998
4/6

Skjørt og sjarmerende.

Fin melankolsk og sår popmusikk, som bremses noe av mangel på variasjon og aggresjon.

Låtskrivertalentet til Truls Haugland har siden 1997 vist seg frem på sjutommere med popgruppa Stuntbike og det akustiske soveromsprosjektet Echo Troopers. Gone er hans første cd-plate, og Stuntbike vinner mye på sjarmen.

Hauglands sangstemme er sår, rund og tilbakelent, nesten fraværende og uinteressert, på samme måte som Sooyoung Park fra amerikanske Seam, mens gitarspillet og kompet også er påfallende enkelt, men virkningsfullt. Stuntbike er et band hvor «understatement» er viktig, låtene prikkes ikke inn med store fakter og skrikende vokal, men lusker seg inn på deg i all sin underfundighet. Låter som «Smile» og «Gone» er fine poplåter, mens den triste “Alone” har en skjørhet og ærlighet som er sjelden i norsk pop.

Men platen er ikke helt problemfri. Et klart forbilde som Sebadoh surfer på sitt beste mellom ren pop, rått punkøs og akustisk melankoli, mens Stuntbike holder overraskende stø kurs. I lengden blir paletten noe grå, og mer variasjon savnes. Sikkert et bevisst valg, men i konkurranse med andre norske lovende platedebuter som Dipsomaniacs’ Reverb No Hollowness og Whoppers Let’s Make Sounds faller Stuntbike litt igjennom. Men for all del, gruppa er enda et fint skudd på en lovende norsk popundergrunn.

SÅR POP. Truls Haugland (fra venstre), Hein Flikka Hammervold og Rune Furuborg i Stuntbike (foto: Rune Mortensen).

Echo Troopers
They said I shouldn’t care, but I did 
Smalltown Supersound 1998
3/6

Truls «Stuntbike» Hauglands soloprosjekt byr på sju melankolske melodier, med vindskjevt gitarspill og bevisst knitrende og susende lyd. Dessverre lever og puster ikke disse sangene på samme måte vi har hørt tidligere fra Haugland. Gitarbruken og stemmen er skamløst monoton og blottet for overraskelser. Bare «I’ll Tell You Why» bryter formelen og spruter inn sårt trengt energi i prosjektet.

Her mangler rett og slett sanger i samme klasse som «King», «Counting Stars» eller «Destination» fra tidligere plater. I stedet minner Haugland mest om en sur, gammel mann innelåst i et kott med en ustemt gitar som eneste selskap.

Elektro Nova/Electro Nova
Trans. Inter. Ference EP 
Smalltown Supersound 1998
4/6

Elektro Nova/Electro Nova
Elektro Nova/Electro Nova
Smalltown Supersound 1999
5/6

I grenselandet mellom samtidsmusikk, ambient og støyrock finnes den elektroniske støymusikken. Artister som DeathprodContinental Fruit og Origami gir ut musikk de fleste vil karakterisere som monoton støy.

Samtidig kan musikken ha noe vakkert, fascinerende og meditativt over seg, som på disse to platene. Kåre Dehlie Thorstad står bak den skurrende, fjerne og monotone musikken, som vekker assosiasjoner til durende maskiner på lang avstand. Det hele har noe dystopisk over seg: Menneskene er døde, mens maskinene arbeider videre.

Platene er utrolig nok deler av Thorstads hovedfagsoppgave i fotografi i Skottland (mannen fikk god karakter uten å ha levert inn et eneste foto.) Titommeren Trans. Inter. Ference er mest spiselig, for den doble cd-en Elektro Nova/Electro Nova er ganske drøy kost: Gjennom over 130 minutter og fire spor strekker Thorstad sin dronende monotoni til det ytterste; spor én er 70 lange minutter med ørsmå variasjoner i musikkduren. Det anbefales i alle fall ikke å sovne til musikken; det fører til kaldsvetting, forvirring og tapt sted- og tidssans.

Thorstad blir ikke like spennende og overraskende som den elektroakustiske samtidsmusikken; og i lengden blir det nok for monotont for andre enn harde «drone»- og støyfantaster. Men savner du flystøyen fra Fornebu kan du sette på Thorstad på lavt volum. Det blir nesten det samme.

Monopot
Something Is Like Nothing Was
Smalltown Supersound 1999
6/6

Internasjonal klasse: Tregtflytende mesterstykke.

Det går så sent, så sent og det er så trist, så trist. Med albumdebuten Something Is Like Nothing Was leverer trioen Monopot prikken over i-en i et bemerkelsesverdig godt år for den melankolske fløyen i norsk rock. For der countryfargede Madrugada, Midnight Choir og Bönkers har stukket av med det meste av medieoppmerksomheten, spirer band som Betsey, EPA, Reverend Lovejoy, Ai Phoenix og nå altså Monopot frem med trist høstmusikk.

Monopot minner mest av alt om hardcorebandene som bremset ned tempoet, minimaliserte akkordene og effektene og sto frem som «slowcore» – seig, usigelig trist og småskurrende musikk med kontrollerte støyutbrudd. Uten amerikanske Codeine og deres mesterverk Frigid Stars og The White Birch ville neppe Monopot eksistert.

Men selv om Codeine hele tiden lurer i bakgrunnen blir Monopot aldri noen direkte blåkopi. Bergenstrioen spiller med overbevisende eleganse, presisjon og følelse. Dette er særs vakker musikk – selv om platas depressive grunntone nok vil skremme vekk en del lyttere. De triste og dvelende poplåtene står i kø, og gjør nesten depresjon til en sinnstilstand å trakte etter. Selv den sju minutter lange instrumentalen «Sundried» står som en påle, og peker nese til utenlandske instrumentalrockere som Mogwai. Mur deg inne med denne i høst!

PS! Monopot spiller på So What! mandag.

Epikurs Euforie
Heart Sounds
Smalltown Supersound 1999
4/6

Vanskapt rock: Herlig forvridd gitarmusikk.

Publikumsfrieri er det siste man kan beskylde oslogruppa Epikurs Euforie for. De spiller en vanskapt avart av rocken vi sjelden hører fra norske musikere, og på konsert kan de godt finne på å være enda mindre tilgjengelig enn på plate. Etter en forlengst utsolgt titommer kommer her gruppas albumdebut; 35 minutter med skingrende gitarer, skeive rytmer, dissonans, merkelige klanger og ukoselig vokal. Dette er utvilsomt en plate å finne frem når de siste nachspielgjestene ikke vil gå.

Epikurs Euforie er helt klart inspirert av rockens mer sjøsyke historie; band som Captain Beefheart, The Residents, Sonic Youth, New Zealands støypionerer Dead C, Pavement og samtidige amerikanske støyrockere som Trumans Water og U.S. Maple. Til tider er forbildene litt vel klare; den frenetiske rockeren «Action Now» og «Falling Dance» er som snytt ut av nesa på nevnte Trumans Water.

Men Epikurs Euforie tør å tøye rockens grenser, og gjør det uten å flørte med klubbmiljøet eller andre sjangre. Selv om resultatet kanskje blir en smule innadvent, kan gruppa trolig vente seg oppmerksomhet i undergrunnsmiljøer verden over, og drømmen om et bittelite navn i utlandet kan fort gå i oppfyllelse.

Heart Sounds er intet helstøpt album; til det er det litt for mange korte og halvveis gjennomførte låter mot slutten av albumet, men her finnes flere uslipte diamanter. «Oakland Rythm» er et snikende uhyggelig høydepunkt, mens «She Called It a Riddle» er det nærmeste gruppa kommer pop.

Tre låter stammer fra Side A Side B-titommeren, og hvis jeg får lov, siterer jeg min egen anmeldelse fra den gang: «På et Titanic fylt med rockere ville Epikurs Euforie spilt sin brutalt vakre «Kelli Grine» mens resten av rocken sank sakte ned i isvannet». Heart Sounds er enda en fjær i hatten for plateselskapet Smalltown Supersound, som stadig viser seg som et hjem for den mest skrudde delen av den norske rockefamilien.

Hello Goodbye
African Nights 
Smalltown Supersound 1999
5/6

To hyperskranglete blinkskudd fra tre kunststudenter.

Med grumsete lyd, skramlete instrumenter og sjøsyk vokal kan man ikke beskylde Hello Goodbye for å være en krafttrio. Likefullt er gruppas debutsingle noe av det artigste og umiddelbart fengende jeg har hørt siden Påsans debutplate.

Lisa Lundkvist (vokal), Frode Fivel (gitar) og Johannes Kanschat (trommer) stammer alle fra Statens kunstakademi, der Hello Goodbye var deres avgangsprosjekt. Men musikken er langt fra kunstrock, snarere ustø poppunk.

Best er nok b-siden «Pussycat» der Lundkvists skrik og hvin danner en perfekt kontrast til hviskende sleske korinnslag fra gruppas mannlige deler. Det hele er pakket inn i et hektisk surt gitarriff, fra et instrument som trolig er stemt av barna til Sonic Youth.

Mest av alt høres dette ut som om Phoebe fra Venner for livet har slått seg sammen med to særinger som er blitt kastet ut av et halvgodt amerikanske garasjeband fra 60-tallet. «African Nights» er heller ikke dum – en fin, enkel, sjarmerende og slentrende popsang. På scenen er Hello Goodbye fortsatt noe tilbaketrukne og lavmælte, men fra en skramlete vinylsingle høres det fortreffelig ut.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Kim Hiorthøy
Hei
Smalltown Supersound 2001

Endelig har illustratøren og designeren Kim Hiorthøy fått ansvaret for det som er bak plateomslaget. Hei er blitt en vinner, der den vaker i farvannet mellom minimalistisk elektronika og rytmisk elektroakustisk musikk.

Hiorthøy er ingen musikalsk nybegynner; allerede i 1997 deltok han på dButs samleplate Igloo, sammen med blant andre Nood, Päronsoda og Sternklang. Men der sporet ”Talk less, do more” viste en Hiorthøy med sans for tyngre beats og støyeffekter, er Hei langt mer dempet.

Å høre på Hei er som å bli invitert til Hiorthøys hjemmestudio. Han vet at han må starte med noe fengende og spennende, for å pirre interessen. Og ”Politiska dikten återvänder» innfrir; de myke xylofontonene og tinnaktige drum’n’bass-rytmene minner om de tyske eksperimentalistene Mouse On Mars. Kjempeflott! Den følges opp av den nesten ti minutter lange ”Forskjellige gode ting”; en streng minimalistisk sak bygd opp rundt et monotont avdempet rytmespor og gnålende strengelyder. Men det funker, og dette lukter klassiker!

Men min positive respons gjør Hiorthøy selvsikker. Dermed slenger han på flere halvferdige ideer, korte spor på rundt minuttet som fenger mindre. Singlesporet ”Torture Happiness” er spilt av John Peel på engelsk radio, men blir litt for enkelt for meg. Jeg begynner å se på klokka. Hiorthøy merker at jeg er i ferd med å miste interessen, og slenger på ”Juli” – også superenkel, men ikke så halvferdig som de tidligere sporene.

Hei balanserer hele tiden mellom det genialt og det banalt enkle. Men etter en lengre dødperiode reddes plata i land av ti minutter lange ”Giving and Taking Book” – et flott stykke musikk bygget opp av rundt røffere rytmer og et primitivt gitarsample. Det monotone preget får meg til å fantasere om en elektronikaversjon av munnspillscenen med Charles Bronson fra Once Upon a Time in the West.

Etter dette, gjør det ikke så mye at Hei igjen synker litt i intensitet. Dette er en kvalitetsmessig berg- og dalbane, men en svært underholdende berg- og dalbanetur. Toppene er noe av det mest spennende jeg har hørt innen norsk elektronisk musikk, og Hei er den beste norske elektronikaplata siden Alogs mesterlige Red Shift Swing.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Merzbow/Jazzkammer
Live at Molde International Jazz Festival
Smalltown Supersound 2001
5/6

Iskald støy: Dynamisk og spennende mestermøte.

Stummende mørke og full konsentrasjon. Det er oppskriften for å få fullt utbytte av konsertopptaket fra møtet mellom den japanske støymesteren Masami ”Merzbow” Akita og nordmennene John Hegre og Lasse Marhaug i Jazzkammer.

For å ta høydepunktet først: Se for deg at du kjemper deg gjennom den verste og kaldeste snøstormen i manns minne. Du klarer til slutt å krabbe deg i ly, i et infernalsk støyende sagbruk. Omtrent slik låter det tredje og siste sporet på denne platen – er det rart jeg liker det?

Men heldigvis er dette ikke et 40 minutters totalangrep på sansene – slik Merzbow alene fort kan ende opp som. I møtet med Jazzkammer har det oppstått noe mer dynamisk og variert, en bulldoser som sakte, men sikkert bygger seg opp mot det iskalde klimakset. Men du bør legge igjen tradisjonelle forestillinger om rytme og melodi bak deg før du våger deg ut på dette.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Monopot
Taran EP
Smalltown Supersound 2001

Spennende hvileskjær.

Bergensgruppa Monopot overbeviste med det storslått triste og gitarseige albumet Something Is Like Nothing Was i 1999, og har nå vendt tilbake med en appetittvekker i ep-format. Det starter modig med den nesten ikke-eksisterende instrumentalen ”Super Abundance”, selv om det blir en noe påtatt ”vi gir ikke ved dørene”-holdning over en så antikommersiell start.

Inspirasjonen fra slowcore og band som Codeine er fortsatt merkbar. Samtidig går halvparten av sporene her mot en mer minimalistisk miks av treg rock og forsiktig elektronika (blant annet en Kim Hiorthøy-remiks), et landskap der for eksempel Boards of Canada befinner seg fra før. Summa summarum et spennende hvileskjær med signaler om stilendringer, og det skal bli spennende å følge bergenserne videre på veien.

Jazzkammer
Rolex
Smalltown Supersound 2002

Støyende høydepunkt.

Det starter med at polske Zbigniew Karkowski brutalt flår og vrenger høyttalerne dine i sin remiks av ”Timex”, og denne remikssamlingen ser seg ikke tilbake etter det. Støyhelvete for noen; meditasjon for andre – Rolex utgjør uansett et høydepunkt i den norske støyscenens lille historie.

Lasse Marhaug og John Hegre har opparbeidet seg internasjonalt ry med sin særegne form for skrudd elektronika, vrengt støy, turntablism og improvisasjon – og her remikses de av internasjonale storheter som den japanske støymesteren Merzbow, Sonic Youth-frontmann Thurston Moore, den spanske ”white noise”-komponisten Francisco López og de argentiske eksentrikerne Reynols. Og produsent Jørgen Træen, komponist Maja Ratkje og den norske støyscenens kommende ”stjerne”, Alexander Rishaug, viser at at den hjemlige scenen uten problemer står skulder ved skulder ved de tunge, internasjonale navnene.

Rolex er blitt en verdig oppfølger til Smalltown Supersounds støysamler Le Jazz Non – bare hakket bedre – samtidig som den peker videre til de viktigste navnene i utlandet. Dette er ikke akkurat plata du tar med deg på fest, men for deg som er klar for en utfordring.

Rolex bryter totalt med våre oppfatninger om rytme, melodi og hva musikk er, og nettopp derfor bør du prøve deg på den – om du tør.

Kevin Drumm/Lasse Marhaug
Frozen by Blizzard Winds
Smalltown Supersound 2002
4/6

Kevin Drumm
Sheer Hellish Miasma
Mego 2002
5/6

Ekstremisme i praksis.

«Når musikken slutter å være ekstrem, er den ikke black metal lenger». Ordene tilhører Sigurd Wongraven i Satyricon, men de siste årene har norsk black metal inspirert en rekke støymusikere til å lage musikk som er enda mer ekstrem.

Chicago-gitaristen Kevin Drumm for eksempel. Her kommer han med to album der innpakning og albumtitler med en gang vekker assosiasjoner til ekstrem-metal. Men innenfor omslagene finnes noe enda mer ekstremt, som utfordrer selve definisjonen av musikk.

Drumms hovedinstrument er gitaren, men med hjelp av manipulering og bruk av datamaskiner, kassettbånd, mikrofoner, pedaler og analoge synthesizere skaper han et mørkt musikalsk univers som har lite felles med tradisjonelle oppfatninger av gitarmusikk. I forhold til likesinnede som Merzbow holder Drumm seg mer til dype toner og tung bass rettet mot mellomgulvet framfor Merzbows mer hvinende støyeksesser med knuste trommehinner som mål.

Men albumet er ingen monoton oppvisning i støy, selv om 24 minutter lange «The Inferno» må være noe av det jævligste som noensinne er gitt ut på plate (i positiv forstand). Den høres ut som en eneste lang destruksjon av levende maskiner, mens det andre hovedsporet, «Hitting The Pavement», byr på mer dempet uhygge og industriell minimalisme. Albumet framstår nærmest som en skrekkfilm uten bilder, og er plata du setter på for å bli kvitt de siste nachspiel-gjestene.

Når de siste gjestene så er skremt bort, kan du sette på Drumms samarbeid med en av Norges fremste støykomponister Lasse Marhaug. Frozen by Blizzard Winds er et konsertopptak fra Henie Onstad Kunstsenter i fjor og er preget av samme black metal-symbolikk på omslaget – men er en langt mer dempet affære.

Kall albumet for «stillhet etter støystormen», samtidig som uhyggen fortsatt er sterkt til stede – for eksempel med lyder som minner ekkelt om øresus. Ikke like oppsiktsvekkende som Drumms soloplate, men verdt en utforskning blant dem som er opptatt av å utforske grensene mellom musikk, lydkunst og støy.

Jazzkammer
Pancakes
Smalltown Supersound 2002
5/6

«Denne må spilles høyt», er en av de klassiske anmelderklisjeene. Men Pancakes, det nye albumet til Lasse Marhaug og John Hegre i Jazzkammer, må virkelig spilles høyt – for ellers hører du det ikke.

Norske hjem er fylt opp med dyre stereoanlegg der volumknappen aldri beveger seg i nærheten av maks, men for å få utbytte av Pancakes må du vri knappen minst halvveis til topps. Jazzkammer utforsker grensene mellom støy, elektronika og minimalisme; musikk, lydkunst og installasjon – og denne gangen har duoen lagt seg på et murrende, lavtstøyende nivå der detaljene først trer fram når volumet vris mot toppen.

Slektsbåndene går til den spanske elektroakustiske musikeren Francisco López og hans utforskning av det øreknusende støyende og det knapt hørbare. Er du i det rette humøret gir Pancakes et mektig inntrykk, og det blir som å ha sin egen personlige – og ikke så rent lite uhyggelige – lydinstallasjon hjemme i stua. Men disse pannekakene er definitivt ikke for alle, og reaksjonen kan like gjerne være den samme som kollegaen min, som frustrert utbrøt: «Det er noe gærn’t med høyttalerne dine».

Diverse artister
The Smalltown Supersampler
Smalltown Supersound 2002
5/6

Smalt, men supert.

Ute i den store eksperimentelle musikkverden er plateselskapene som oftest viktigere enn artisten. Er du på Warp eller Mego er sjansen for å få oppmerksomhet og strålende kritikker flerfoldige ganger større enn om du er på mindre kjente selskap. Derfor er det meget oppsiktsvekkende at norske selskap har klart å bygge seg opp en status som plasserer dem høyt oppe i hierarkiet: Rune Grammofon og Smalltown Supersound.

Sistnevnte startet som soveromsselskap i Flekkefjord, og har med årene bidratt sterkt til å gå norsk elektronika og støy internasjonalt ry. Denne samleren ignorerer Smalltowns røtter i lofi og indie, framfor å vise det beste selskapet har å by på per i dag.

Grovt sett kan vi dele inn Smalltown-artistene i to leire: Du har de stadig søkende maksimalistene som vil innom flest mulig sjangre – gjerne samtidig. Her finner vi Jaga Jazzist, Martin Horntveth, Sir Dupermann og Kim Hiorthøy. Disse får mest oppmerksomhet, men jeg må innrømme at jeg har mer sansen for de minimalistiske eksentrikerne – de som graver seg stadig dypere og dypere ned i sine smale musikalske nisjer.

Hør Jazzkammers strenge lek med støy og platespillere, Elektro Nova/Electro Novas industrielle minimalisme eller Alexander Rishaugs melodiske lek med forsiktig støy og feilsignaler, og du skjønner hva jeg snakker om. Eller kanskje ikke? Som det seg hør og bør på et søkende plateselskap som Smalltown, så kommer det beste bidraget fra samlingens minst kjente navn. Over et lag streng drone-minimalisme krydrer Continental Fruit med merksnodige dataspill-lyder, noe som gir assosiasjoner til en som spiller Commodore 64-spill mens resten av verden har gått under.

Mye her er nok hakket for strengt for mange, men var du en av de mange som sørget for at Jaga Jazzist stormer inn på tredjeplass på VG-lista, skal du nok bare se at du finner mer av interesse her. Samleren gir et bredt og innførende bilde i et av Norges aller mest vågale og særegne plateselskap, selv om faren absolutt er til stede for at du kommer til å hate mye av innholdet. Men da har du i det minste prøvd. Men hvorfor må nær sagt alle eksperimentelle norske plater pakkes inn i et Kim Hiorthøy-omslag?

Sir Dupermann
Sir Dupermann
Smalltown Supersound 2002
4/6

Eksperimentell oppsummering.

Det er et ufint bilde, men et jeg ikke klarer å riste av meg. Jørgen Træen sitter hjemme i lenestolen med en bunke med magasinet The Wire i fanget. På stereoanlegget ligger de siste platene fra eksperimentelle plateselskap som Warp, Mego og Mille Plateux. Det er da Træen reiser seg og proklamerer: «Dette kan jeg også gjøre like bra!»
Det er så klart ikke dette som er historien bak Træens soloprosjekt Sir Dupermann, men det er like fullt slik albumet høres ut.
Træen er tidligere musiker i metalbandet Slut Machine og den eksperimentelle trioen JKL, men er i dag best kjent som produsent for artister som Sondre Lerche, Jaga Jazzist og Sister Sonny. Og med hjelp av sitt melodiske øre, sin mestring av dataverktøy og kunnskap om eksperimentell musikk har Træen skapt et lekkert album som utforsker grensene mellom elektronika, impro, støy, glitch og pop, men som samtidig blir hakket for riktig.Træen har fingeren presist plassert på dagens musikalske puls, men Sir Dupermann framstår mer som en oppsummering av dagens eksperimentelle musikkscene enn noe nytt og spennende. Og på tross av fabelaktige blinkskudd som «Bird In The Hand» og «Pin Thrower» har deler av albumet et kjølig og kalkulert preg som hindrer meg fra å ta bølgen av ren glede.Opprinnelig publisert i Dagsavisen.Alexander Rishaug
Panorama
Smalltown Supersound 2002
4/6

Deilig søkende musikk et sted mellom avspent ambient, skurrende støy og digitale feilsignaler.

Ved første ørekast høres albumdebutant Alexander Rishaugs musikk ut som fulle elektrikere på nachspiel, men gir du Panorama tid åpner et spennende lydunivers seg.

Variasjonen er både Rishaugs styrke og svakhet. Til tider minner dette om innadvendt ambient à la Biosphere eller Jazzkammers avbalanserte støyunivers; andre ganger bruker han digitale feilsignaler som kilde på samme måte som «glitch»-scenen tilknyttet plateselskapet Mille Plateaux.

På sitt beste forener Rishaug sin søken med en særegen og sikker meloditeft i bunn, men som helhet er Panorama litt for sprikende og ubestemt. Men han bør vekke oppsikt blant de som har sans for musikk utenfor allfarvei.

Høydepunkter: «Small 05,06,01,02», «Rga.bit», «Svolvær»

Kim Hiorthøys største styrke er hans evne til å få det han driver med til å fremstå som enkelt, lekent og sjarmerende. Musikken kan virke som noe han uanstrengt snekrer sammen i ledige stunder mellom en stadig strøm av illustrasjoner, bøker og så videre.
Men det ligger helt tydelig en bevisst tanke og estetikk bak Hiorthøys musikk, og på sitt beste balanserer han mellom det banale og det geniale på samme måte som elektronikaartister som Boards Of Canada og Mouse On Mars.
Dette er ingen oppfølger til flotte Hei fra 2000, men en samling spor og remikser fra vinylsingler og samleplater. Helhetsinntrykket blir noe utålmodig, oppstykket og ujevnt. Men høydepunktene er virkelig flotte.
Høydepunkter: «Doktor Watson-trikset», «Ting som virker», «Tak» og «Evil House, Evil Day».
Martin Horntveth
Fast Motion EP
Smalltown Supersound 2002
5/6Eventyrlysten jazzist: Jaga Jazzist-trommis med imponerende og allsidig solodebut.Det kan være lett å avfeie Martin Horntveth, trommis i Jaga Jazzist, som enda en nordmann som sikler etter å få gi ut plater på det toneangivende engelske plateselskapet Warp. En overfladisk gjennomhøring av Horntveths solodebut gir signaler om bevisst vrang og sær elektronika. Men gir du musikken tid, åpner stadig nye lag seg, og Fast Motion er en ep som bobler over av kreativ galskap, humoristiske innfall og glitrende variasjon.Horntveth har klart lånt øre til småskrudde artister som Aphex Twin, Squarepusher, Kim Hiorthøy og Mouse On Mars. Men det blir aldri snakk om kopiering, men snarere et overflødighetshorn av musikalske innfall som spriker i alle retninger – samtidig som Horntveths eventyrlystne innfallsvinkel, rytmeteft og melodiske originalitet binder det hele sammen. Forvent glødende omtaler i utenlandsk musikkpresse!

Høydepunkter: «. . . And Then It Started Snowing», «Welcome To Wallpaper».

Monopot
Optipess
Smalltown Supersound 2002
5/6

Mørk og elegant: Sår, stille og dyster rock med elektroniske ambisjoner.

Bergenserne i Monopot høstet mye ros og Spellemann-nominering for debuten Something Is Like Nothing Was i 1999. Nå er oppfølgeren her, og den fører videre og utvikler gruppens særpreg.

Røttene ligger fortsatt i seig, sakte og depressiv rock, men samtidig er interessen for elektronisk musikk blitt mer hørbar. Her kommer Jaga Jazzist-produsent Jørgen Træen inn i bildet, som nå nesten er å regne som et fjerde gruppemedlem.

Jeg savner kanskje eksplosjonen av gitarstøy som hele tiden truer med å bryte gjennom, men Monopot har valgt å legge seg på en form for mørk, hviskende minimalisme som gjør bandet til et av de mest unike og stemningsfulle i norsk rock – med Ai Phoenix som nærmeste åndsfrende.

Høydepunkter: «Sebastian», «Aloft», «The Arc and the Beagle», «The Beginning».

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Martin Horntveth
Skull EP
Smalltown Supersound 2003
4/6

Ikke hodeløst: Jaga Jazzist-trommis forvirrer, frustrerer og imponerer.

Det klart beste øyeblikket på Martin Horntveths andre solo-ep oppstår når han ikke står alene. I en drøy minuttlang remiks av death metal-bandet Noplacetohide griper han fatt i et deilig gitarriff, slipper løs sitt rytmearsenal og tar riffet med seg videre over i deilig kaotiske ”Radio/Radio/TV/Sleep”. Alene er Horntveth mer ujevn.

Skull EP er på ingen måte hodeløs, men full av gleder for venner av eksperimentell, støyende og intensiv elektronika i nabolaget til Squarepusher. Til tider blir riktig nok eksperimenteringstrangen så påtrengende at en minnes om serieskaperen Christopher Nielsens lettere parodiske avantgardistband som alltid stiller spørsmålet ”bra, men er’e eksperimentelt ’a?”.

Noe ender som tøffe effekter på jakt etter melodi, mål og mening, og den ekstra dynamikken som oppstår i møtet mellom Horntveth og andres musikk får meg nesten til å vente mer i spenning på Killl (der Horntveth spiller med folk fra Single Unit, Noplacetohide og JR Ewing) enn hans soloalbum.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

The Whitest Boy Alive
Dreams
Smalltown Supersound 2006

Erlend Øye hviler aldri. Mens Kings of Convenience-partner Eirik Glambek Bøe hviler, er Øye en musikalsk superhelt med stadig nye kostymer. Han synger med Röyksopp, slipper elektronika-soloplate og gjør kreative dj-sett. Her er han i nok en ny ham; popbandet The Whitest Boy Alive. Nærmeste slektning er den skjelettaktige indiepopen på The Cures Boys Don’t Cry (1980), og Øye triller en lang rekke fengende og minimalistiske låter ut fra ermet. Poptastisk!

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: