Peter Beste: En annen dans

Jeg skreiv om den amerikanske Peter Beste og hans black metal-prosjekt i forbindelse med boka True Norwegian Black Metal i 2008, og nå er plutselig dansebandprosjektet han startet på i 2009 ute som boka Dans med meg. 

DNs Audun Vinger er ikke så imponert, og kaller boka «mindre vellykket». Her er uansett D2-saken jeg skreiv om prosjektet i 2012.


Faksimile D2 24. februar 2012.

Hva har Houston-rapperen Ganxsta Nip og black metal-trommeslageren Frost til felles med dansebandkongene Rune Rudberg og Ole Ivars? De er alle blitt fotografert av amerikaneren Peter Beste, som nå viser frem sine beste bilder fra tre høyst forskjellige musikalske subkulturer. Lørdag 25. februar [2012] åpner utstillingen Innenfor/Utenfor: Danseband + rap + black metal på Rockheim i Trondheim, og den henger oppe helt til 20. mai.

Den amerikanske fotografen ble for alvor kjent da han i 2008 ga ut fotoboken True Norwegian Black Metal, med bilder av norske black metal-musikere.

– Ironisk nok, følte jeg meg mer hjemme på andre siden av kloden, blant danseband og black metal-artister, enn i min egen «bakgård» i Houston, byen jeg vokste opp i. Noe skyldes selvfølgelig alle våpnene der. Jeg følte meg aldri truet eller i fare i Norge, med unntak av 22. juli i fjor, da jeg var i Oslo.

I 2009 ble Beste hyret av Rockheim for et oppdrag som skulle sende ham enda dypere ned i den norske folkesjelen. Oppdraget var å dokumentere artister og publikum i det norske dansebandmiljøet. Men er det riktig, som Rockheim skriver, at disse tre kulturene er «kontrasterende ytterpunkter i det populærkulturelle landskapet», som «gjennom sine tydelige posisjoner i randsonen, i opposisjon til en mainstream, forenes»? D2 bragte spørsmålet videre til Torgeir Uberg Nærland, som har skrevet masteroppgaven «Dansebandfeber!».

– Jeg vet ikke om det blir riktig å karakterisere dansebandkultur som subkultur, i hvert fall ikke i noen strengt faglig forstand. Når man har skrevet og snakket om musikalske subkulturer har man jo lagt vekt på motstandspotensialet disse har i forhold til majoritetskultur, mener Nærland som nå skriver doktorgrad i medievitenskap om musikk og politikk.

– Dansebandene preges derimot av dyrkning av det muntre og behagelige, samtidig som de avviser tematisering av konflikt og ubehag. Hvis det er en protest der, så er det i så fall en veldig munter en. Når det er sagt, står jo dansebandene godt utenfor den etablerte kulturen. Det er også en genre som siden 70-tallet har bevart sin form relativt uforstyrret fra hva resten av musikkverden måtte drive på med.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: