Cypress Hill er tilbake

Cypress Hill er tilbake med Elephants on Acid, deres første album siden 2010s Rise Up.

Cypress Hill (1991) og Black Sunday (1993) er selvsagt klassikere, men jeg har bare anmeldt disse to langt stussligere forsøkene.

Sjekk heller ut Prohibition, Prohibition Part 2 og Prohibition Part 3, B-Reals tre duoalbum med Berner, om du vil høre noe moderne fra den kanten.

Cypress Hill
Stoned Raiders
Columbia/Sony 2001
2/6

God business, men bra musikk blir det ikke.

Cypress Hill fortsetter sin schizofrene blanding av hiphop og hardrock på gruppens sjette studioalbum. Problemet er ikke at Cypress Hill bruker hardrockelementer – Run-DMC, LL Cool J og Public Enemy har gjort suksess med lignende saker tidligere. Problemet er dette er dårlig hardrock, uten særlig sans for oppbygning, melodi eller nyanser.

Samtidig er mange av de «rene» hip-hop-sporene mest opptatt av tidligere bedrifter. Og sant nok, Cypress Hills debutplate fra 1991 er en av 90-tallets klassikere, men det virker fryktelig lenge siden nå. Høydepunkter: «Southland Killers», «Memories».

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

B-Real
The Gunslinger Volume One
4Real Entertainment/Bonnier Amigo 2005
3/6

Cypress Hills heliumstemme snuser på solokarriere.

Cypress Hill fortjener et eget kapittel når 1990-tallets hiphophistorie skal oppsummeres. De ble et viktig forbilde for latinorappere, gangstarappere og marihuanaforkjempere, og bidro også sterkt til å misjonere hiphop ut til et tradisjonelt rockepublikum verden rundt. De var faktisk så høyt som femteplass på VGs albumliste så tidlig som 1995.

Nå er hiphoppublikummet notorisk troløse, og Cypress Hill har slitt med å holde på interessen på 00-tallet. Nettopp derfor snuser sjefsrapper B-Real nå på solokarriere, samtidig som han forkaster DJ Muggs’ gotiske og innrøkte lydbilde.

The Gunslinger er en mixtape der B-Real prøver å gjøre seg relevant i dagens gangstascene ved å rappe over kjente beats gjort kjent av stjerner som Eminem og G-Unit. Det funker helt greit til tider, men B-Real snubler stygt når han prøver å gjøre klubb-bangere som Terror Squads «Lean Back» til sine egne. Platen bære mer preg av desperasjon enn relevans.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.