Øyvinds julekalender, luke 13: Donald Duck & Co 70 år

Duck Tales er på tv, Donald Duck & Co fyller 70 år og er i nyhetene, klart vi trenger anda i årets julekalender også.

Og du har vel skaffa deg boka mi, Donald-landet?

Disse anmeldelsene stammer fra 70-årsjubileet til Donald i 2004.

Walt Disney Treasures: The Chronological Donald 1934-1941
DVD-tegnefilm, Disney 2004
5/6

Donald Duck 70 år
Egmont Serieforlaget 2004
4/6

Donald Duck i rampelyset
Egmont Serieforlaget 2004
3/6

Walt Disney’s Hall of Fame: Romano Scarpa
Egmont Serieforlaget 2004
5/6

Donald Duck & Co nr. 24
Egmont Serieforlaget 2004
3/6

Donald Duck ble født som en unnasluntrende latsabb og hissigpropp. 70 år senere er han symbolet på den hjertevarme sliteren som aldri får det helt til.

I 1934 var Mikke Mus den store stjernen i Walt Disneys voksende kongedømme, men 9. juni 1934 dukket det opp en figur som skulle gi ham knallhard konkurranse i kampen om publikums gunst.

Tegnefilmen The Wise Little Hen var på overflaten bare enda en i rekken i Silly Symphony-serien. Disse filmene kombinerte Disney-tegnernes voksende kompetanse med klassiske eventyr og originale historier og presenterte det i musikalsk innpakning. Akkurat denne filmen var en klassisk moralfabel der en lat gris og and får sin fortjente lønn for at de aldri hjalp driftige hønemor med å dyrke mais. Anden var Donald Duck, og en stjerne var født.

Barnslig og umoralsk
”I årevis har alle trodd at Donald Duck ble født 9. juni 1934 (…) Vel, dette er en løgn”, heter det i denne ukes jubileumsutgave av Donald Duck & Co. Den anonyme skribenten beskriver Donald som en barnslig, umoralsk bajas i de tidlige tegnefilmene og som en bedragersk tjuvradd som attpåtil prøver å ta livet av stakkars Langbein i avisseriene på 30-tallet. Den ekte Donald skal ikke ha bli født før Carl Barks laget sin første tisider om anden i desember 1942.

Skribenten har selvsagt et poeng i at Carl Barks formet og utviklet Donald til den figuren vi nordmenn forelsket oss i da han fikk sitt eget blad her til lands i 1948. Samtidig er det en påstand preget av pidestallen vi nordmenn har plassert Barks på – sammenlignet med flere av de andre, anonyme sliterne som lagde tegnefilmer og serier for Walt Disney.

Donald var stjerne allerede fra fødselen av, og som Disney-konsernet nå viser med skredet av utgivelser i forbindelse med jubileet er det mange personer som skal ha æren for at Donald ble den mannen – unnskyld anden – vi kjenner. Der Mikke Mus er hakket for prektig, er Donalds temparement, dårlige sider, dagligdagse problemer og evige jakt på suksess et speilbilde av våre egne liv.

Ukjent fortid
Som så mange andre stjerner har Donald en ukjent fortid. Navnet dukket opp for første gang i barneboken The Adventures of Mickey Mouse i 1931, og i britiske Mickey Mouse Annual nr. 3 året etter dukker navnet opp på en and i matrosdress. Med svarte fjær! Først i tredje forsøk fant Donald-navnet og figuren sammen.

Donald ble unnfanget av animatørene Dick Lundy, Dick Huemer og Art Babbit,  mens den kvekkende stemmen og hissige tjatringen som skulle gjøre Donald berømt tilhørte melkemannen Clarence Nash.

Etter The Wise Little Hen dukket Donald opp med økende hyppighet. Han var ofte biperson i Mikke-filmer, og stjal som regel showet. Det førte til at han fikk spille hovedroller, og fra 1937 hadde et fast team ansvaret for Donalds filmer: Regissør Jack King og fortellerne Chuck Couch, Carl Barks, Harry Reeves og Jack Hannah. De første Donald-filmene er nå blitt samlet på den lekre dobbel-dvd-en The Chronological Donald 1934-1941”. Den er pensum for alle som er interessert i hvordan Donald utviklet seg som ”skuespiller”.

Over til seriene
Filmens verden ble raskt for liten for Donald. Allerede 16. september 1934, tre måneder etter filmdebuten, dukket han opp i avisenes striper. Fart i sakene ble det da Ted Osbourne og Al Taliaferro fikk sjansen til å gjøre en fast avisserie med Donald i 1937, og her skulle hissigproppen for alvor modnes og utvikles.

Europeiske Disney-tegnere benyttet seg av figuren i historier for europeiske hefter allerede på 30-tallet, og etter at Donald-filmene ble avsluttet i 1956 begynte anden for alvor å ta over serieindustrien verden over. Jubileumsboken Donald Duck 70 år gir et spennende og grundig innblikk i Donalds tegneseriehistorie fra 30-tallet og frem til i dag – med bidrag fra giganter som Carl Barks, Al Taliaferro og Don Rosa via kulthelter som Daan Jippes og Jack Bradbury til slitere som Al Hubbard, Daniel Branca og Vicar. Kvaliteten på seriene er ujevn, men dette er en bok for deg som er interessert i historien bak Donalds mangfoldige tegneseriekarriere.

Pocketboken Donald Duck i rampelyset kunne gitt fansen en grundig innføring i fenomenet Spaghetti-Disney og Donald-pocketens historie, men farer over temaet med harelabb. Italia fikk sitt Topolino-blad (Mikke Mus) allerede i 1932, og etter andre verdenskrig var etterspørselen etter Disney-serier så sterk at italienske serieskapere begynte å produsere serier med Mikke, Donald og onkel Skrue. Disse seriene er i Norge best kjent gjennom pocketbøkene, men Donald Duck i rampelyset er dessverre bare et vilkårlig utvalg i hovedsak italienske serier. Den er nesten dobbelt så tykk som en vanlig pocketbok, men det gjør den ikke dobbelt så bra.

Italiensk mester
Bra er derimot den andre boken i Hall of Fame-serien (den første var viet Don Rosa), om den italienske mesterfortelleren Romano Scarpa. Inspirert av Floyd Gottfredsons eventyrlige Mikke-serier fra 30-tallet begynte Scarpa å tegne Disney-serier allerede i 1953, og kort etter begynte han også å skrive sine egne historier.

Scarpa er på mange vis Italias Carl Barks, og parallelt med mesteren selv diktet Scarpa opp en mengde lengre eventyr (han står bak den lengste Disney-serien noensinne, 250 sider lange ”Andebylaget i olympisk form) med flere nye figurer og mengder av litterære referanser. En av mine favoritthistorier som liten viser seg å være en parodi på 1863-romanen Capitaine Fracasse av franskmannen Théophile Gautiers – tegnet av Scarpa.

I Hall of Fame får vi tre lange serier, to av dem aldri utgitt i Norge, og en grundig innføring om Scarpa og italienske Disney-serier. Minuset er at Hall of Fame-serien bare er tilgjengelig som abonnement.

I denne Donald-flommen kommer jubileumsnummeret av selve ukebladet, nummer 24, som en liten nedtur. Problemet er at tegneserier i 2004 ikke er like livsnødvendig for ungene som for 20 år siden. Donald var den store antihelten gjennom 50-, 60-, 70- og 80-tallet, men i dag er konkurransen sterk. Opplaget på ukesbladet var tidlig på 80-tallet på godt over 300.000 eksemplarer i uken, men er nå nede i 180 000. Det gjør det fortsatt til Norges i særklasse største tegneserie, men konkurransen er sterk. Det er ikke tilfeldig at baksiden prydes av en annonse for den nye Harry Potter-filmen.

Utgivelsene til 70-årsjubileet til Donald Duck har sterke nostalgiske trekk, og både bok- og filmutgivelsene appellerer først og fremst til voksne samlere og harde donaldister. Selv nye Disney-stjerner som Don Rosa og William Van Horn er i hovedsak nostalgikere som hviler tungt på arven etter Carl Barks. Ukebladet er spekket med konkurranser og puslerier for å treffe barna, mens utviklingen av seriene har stått nærmest på stedet hvil siden jeg selv glupsk slukte Donald Duck & Co på 80-tallet – på tross av enkelte kosmetiske oppdateringer.

PS! I tillegg til de anmeldte utgivelsene er også dvd-ene Alle elsker Donald, Alle elsker Mikke og Alle elsker Langbein sluppet. Donald Duck: De komplette årgangene fortsetter også, og fjerde del av 1958-årgangen kommer i juni.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.