Øyvinds julekalender, luke 16: Mitt intervju med Mads Eriksen

Henda i været de som savner Mads Eriksen og stripeserien M.

Trønderen har ikke laget noen nye tegneserier siden 2014, og her er D2-intervjuet mitt fra høsten 2009, der han snakker om hvorfor det begynte å gå så trått med drømmejobben.

 

Hva skjedde med Mads Eriksen? Han ble kronprinsen i Tegneserie-Norge på rekordtid. Så møtte Mads Eriksen veggen og la ned tusjen. Nå er han på vei tilbake til rutene.

Telefonen ringer idet Mads Eriksen er i ferd med å feste en M-stripe om hvor vanskelig det er å knyte slips på papiret. Bestemoren ligger for døden, og Eriksen rekker akkurat å dra til sykehjemmet for å ta et siste farvel, før han haster tilbake til tegnebordet for å fullføre og sende dagens stripe.

– Jeg er pliktoppfyllende og grundig, samtidig som jeg pusher deadline hele tiden. En uheldig kombinasjon, forteller Eriksen.

I stripen velger Eriksens alter ego lisseslips for å unngå slipsknuten, men uken etter må Eriksen finne frem slipset til bestemorens begravelse. Midt i gravølet ringer Dagbladet for å mase på dagens stripe. Eriksen må forte seg hjem igjen.

I fem år hadde Mads Eriksen tegnet én M-stripe hver eneste dag, med unntak av lørdager og avisløse dager som 1. juledag og 1. påskedag. Plutselig var ikke «verdens morsomste jobb» så morsom lenger.

Brakdebut
22. januar 2001 klamret en nervøs debutant seg fast i en halvliter på utestedet Mono i Oslo. Han har på seg en svart Hellboy-t-skjorte, djevelfiguren til forbildet Mike Mignola, og tatt turen fra Trondheim til Oslo for å delta på lanseringen av tegneseriebladet Smult. I baren ser Eriksen forbilder som Pondus-pappa Frode Øverli og Pyton-veteran Tom Ostad, som gir Eriksen noen velmente råd over bardisken:

– Husk på at dette er en lekejobb – med lekelønn!

I to år hadde Ostad rett, men høsten 2003 vant Eriksen Dagbladets tegneseriekonkurranse med stripeserien M – med seg selv i hovedrollen.

– Tom Ostad tok i bunn og grunn feil. De to første årene tegnet jeg bare to sider i måneden, men i 2003 ble dette en fulltidsjobb.

I M har Eriksen plassert karikerte utgaver av seg selv og samboeren, «Madammen», i et dagligdags univers fylt med surrealistisk humor og avansert nerdehumor. Det var som om Tommy (han med Tigern) hadde vokst opp og latt fantasien slippe helt løs.

– I begynnelsen lå serien nærmere hverdagen, men det løsnet da jeg lot noen stormtroopere fra Star Wars banke på døren. Hvorfor skulle jeg la figurene leve i et konkret univers, når jeg kan gjøre absolutt hva jeg vil med karakterene?

Mens Mads Eriksen i tegneserien bekjempet ninjaer, stormtroopere og H.P. Lovecraft-monstre, sjonglerte virkelighetens Eriksen full jobb i bokhandel med bijobber som karateinstruktør og serietegner.

– På det verste sto jeg opp klokken fem om morgenen for å tegne, deretter var det på jobb i bokhandelen, fargelegging av stripen i lunsjpausen, mer jobb, hjem for å sove noen timer, kveldsjobb som karateinstruktør og deretter litt tegning, før jeg fikk sove i to-tre timer og klokken ble fem igjen, forklarer Eriksen.

I 2004 ble Eriksen serieskaper på fulltid, og M ble fast inventar i månedsheftet Pondus og Dagbladet. Den ekstra tiden brukte Eriksen til å lage mer forseggjorte striper. Han er den eneste stripeskaperen som fargelegger egne serier og også blant de som tegner mest detaljert.

– Jeg tegner på gammeldags vis, med tusj på flaske og pensel, mens oppegående folk både tegner og fargelegger digitalt. Da jeg introduserte en skotsk figur, brukte jeg mye tid på å finne ut hvilket fotballag han burde heie på og hva slags skotsk dialekt han skulle snakke.

M har aldri vært like populær som Pondus eller Lise Myhres Nemi, men kjemper en hard kamp med Lars Lauviks Eon og Torbjørn Liens Kollektivet om bronseplassen blant stripeseriene i Norge. På tampen av 2006 fikk M sitt eget månedshefte, og første nummer fulgte med på kjøpet i Schibsteds siste Pondus-nummer, i et opplag på over 100.000 eksemplarer.

– Jeg hadde heldigvis nok is i årene til å si at bladet måtte bli forlagets ansvar, så skulle jeg konsentrere meg om stripene. Men jeg ble jo selvsagt mer engasjert, og brukte mye tid på å tegne spesialhistorier og forsider, skrive artikler og plukke ut biserier. Jeg ønsket meg et blad jeg selv hadde lyst til å lese.

Det var nå drømmejobben begynte å bli slitsom.

Stengte boblen
Det er mange deadlinevitser i M, og dette kunne ha vært en sekvens fra serien: 1. juli 2008 sitter Mads Eriksen i en bil med en stormtrooperuniform han skal ha på seg under den store Star Wars-utstillingen i Örnsköldsvik i Sverige. Men gleden over en etterlengtet sommerferie trues av dårlig samvittighet: Han henger etter med sommerens striper til Dagbladet og nyeste nummer av månedsheftet M, og uniformen han skal bruke er heller ikke ferdig.

Tidligere er en blindtarmbetennelse og et datakrasj det eneste som har stoppet Eriksen, men nå slår han av mobiltelefonen og overser deadlinemaset for første gang i karrieren.

– Da følte jeg det var nok. Det var ikke slik det skulle være.

Etter sommerferien setter Eriksen seg ved tegnebordet igjen, men ting er ikke som før. Han nekter å ta noen pause, men jakter desperat etter «den gode uken» – da inspirasjonen, humøret og skapergleden skal vende tilbake. Han sliter seg gjennom høsten, og på nyåret kommer endelig den gode uken. Men da blir han slått i to uker av en influensa, og havner på etterskudd igjen.

– Jeg har vært maroder siden. Jeg rørte ikke en blyant resten av vinteren og våren, slo av mobilen og svarte ikke på e-post. Jeg stengte boblen i to måneder, og tok ikke kontakt med noen for å forklare situasjonen.

Siden har ingen nye M-striper sett dagens lys. Serien har pause fra Dagbladet, mens M-bladet har kjørt repriser siden februar. «Mads har vært dårlig og har ikke tegnet så mye nytt,» sto det på lederplass i mars. «Man kan saktens spekulere i hva herr Eriksen fyller dagene sine med,» sto det i mai.

Comeback
Mads Eriksen har gode minner fra Raptusfestivalen i Bergen. I 2002 vant han debutantprisen, og året etter mottok han Dagbladet-konkurransen mens han var så fyllesyk at han knapt klarte å stå oppreist. I 2006 skrev han autografer til fans som trodde han var Martin Kellerman, svensken bak Rocky. Når Eriksen denne helgen vender tilbake til Raptus for å lansere den tredje M-boken, er det første gang han gjør noe som helst offentlig i år.

– Jeg tok kontakt med Schibsted igjen før sommeren, og nå tegner jeg igjen. Det første jeg gjorde var forsiden på boken, og nå har jeg også begynt å jobbe med striper igjen.

Eriksen vil ikke si noe om hvor og når de nye stripene vil dukke opp, men er mest opptatt av å ta seg den tiden han trenger på å finne igjen formen og humøret.

– Det skjer snart. Straks. Rett rundt hjørnet. Det er dette jeg trives med, og avisstriper er et suverent format å eksperimentere med. Jeg har lyst til å lage fotonoveller innenfor M-rammene og har også lest superheltkurset How to Draw Comics the Marvel Way, som jeg gleder meg til å bruke i M.

Han har også innsett at flere av forbildene har slitt i skyggen av deadlinen.

– Wally Wood skjøt seg, Will Elder var forfylla og Charles Schulz slet med store depresjoner. Man må være litt pussig for å drive med denne tullejobben.

Fakta – Mads Eriksen (anno 2009)

* Tegneserieskaper fra Malvik, øst for Trondheim.
* Debuterte med seriene «Gnom» og «Min venn Paul» i antologien Smult i 2001.
* Vant debutantprisen på Raptusfestivalen i 2002, og Dagbladets tegneseriekonkurranse for  M i 2003.
* M er særlig inspirert av avisseriene Krazy Kat, Tommy og Tigern og University².
* M trykkes i Dagbladet og Adresseavisen, utgis i eget månedshefte og er samlet i hittil tre bøker og flere album. Serien oversettes til svensk, og skal etter planen også utgis på finsk.
* Boken M: Sønn av Frank lanseres på Raptusfestivalen i Bergen 11.-13. september.

Tre andre stripemakere om utbrenthet

Lise Myhre (Nemi)
– Jeg har ikke tatt pauser av betydning eller vurdert å slutte på grunn av arbeidspress, men det har vært mange lange perioder uten søvn og fritid, spesielt de første årene. M er en av mine absolutte favorittserier, og Mads er en av de soleklart beste serieskaperne vi har. Men med så mange arbeidstimer bak hver stripe, er det rart han ikke trengte en pause før.

Lars Lauvik (Eon)
– I to måneder jobbet jeg dobbelt for Schibsted og Egmont på grunn av kontraktsuenighet. En snittsøvn på fem timer i døgnet og resten arbeid gjør noe med deg. Det var en klassisk «møte veggen»-scenario: man holder ut til man er i mål, og så kommer smellen. Ikke noe psykisk, bare fullstendig utslitt. Dagen etter sendte jeg e-post til Egmont om at jeg sa opp, og aldri ville ta i en tusj mer. Heldigvis kom redaktøren til unnsetning, og påla meg å ta fri til jeg følte lysten på arbeid var der igjen.

Torbjørn Lien (Kollektivet)
– Før julen 2008 var jeg fryktelig sliten, og på nyåret i 2009 hadde jeg mistet mye av piffen på grunn av høyt arbeidspress. Tegnebordet ble en truende skygge jeg forsøkte å unngå. Jeg så varsellampene blinke, og tok kontakt med forlaget før ting gikk i stå. Jeg reduserte arbeidsmengden til eget blad, og har nå i en del måneder stort sett bare tegnet striper og forside. Det var lurt å bremse, og nå begynner lysten til å lage mer å komme igjen. Det skal mer til enn deadlines og litt manko på ideer for at jeg skal kaste drømmeyrket på båten.