Samora-intervjuet: Norsk hiphop i historiebøkene

Rett før jul publiserte magasinet Samora et stort intervju med meg om boka Nye hiphophoder, ført i pennen av Endre Dalen.

Nå har jeg fått lov av Endre å publisere hele intervjuet her på bloggen, og det passer også bra som oppvarming til Bylarm-arrangementet der Audun Vinger, forfatter Zeshan Shakar og meg selv skal snakke om «hiphop og den nye bindestreksnordmannen» på Bylarm, et tema som både gjennomsyrer Tante Ulrikkes vei og Nye hiphophoder.

Fun fact: Tre av artistene fra Nye hiphophoder bor i Tante Ulrikkes vei i dag.

Du kan lese en noe forkorta utgave av første kapittel i boka her.

Øyvind Holens Nye hiphophoder dokumenterer en musikkform som har gått inn og ut av motebildet. Hiphopkulturen har imidlertid satt solide avtrykk i kunstformer som teater, poesi, tv, film, tegneserier og skjønnlitteratur. Den nå dominerende hiphopkulturen gjenspeiler det flerkulturelle Norge bedre enn noe annet.

Av Endre Dalen

Med Nye hiphophoder fortsetter Øyvind Holen krøniken om norsk rap. Samora har avtalt intervju med musikkjournalisten og forfatteren av boka, Øyvind Holen, en onsdag i november, på Asylet på Grønland. På veien dit møter vi en annen musikkjournalist, Martin Bjørnersen, som står utenfor Klassekampen og sigger. Mange historier starter med at Bjørnersen står ute og sigger, også denne. Han forteller at han har tatt nattoget med Holen, etter en samtale om norsk rap hos Bergen Offentlige Bibliotek. For en tilfeldighet? De to er Norges suverent viktigste journalister på feltet hiphop, og nå støter vi borti den ene, mens vi er på vei til intervju med den andre, noen få timer etter at de har skilt lag på Oslo S?

Nye hiphophoder er en oppfølger til Hiphop-hoder fra 2004. Bøkene er den definitive historien om hiphop i Norge. I oppfølgeren skriver han om årene som fulgte, og noen av rapperne som burde vært dekket bedre i forgjengeren. Bøkene vil stå igjen blant de mest betydningsfulle musikkbøkene i norgeshistorien. «Årets viktigste musikkbok», sier blurben fra Audun Vinger på omslaget. Martin Bjørnersen ville nok aldri skrevet så omfattende bøker om norsk hiphop. For det første hadde han støtt på et habilitetsproblem i hvor mye han skulle skrevet om seg selv (blant annet som primus motor bak det første norske hiphopbandet Ellers Det, som også ga ut den andre norskspråklige raputgivelsen i 1995), og ikke minst: han hadde neppe giddet å sette seg så dypt inn i rappere han ikke er så fan av.

 

Leser rappere bøker?

Øyvind Holen benytter seg av flere forskjellige skrivestiler i Nye hiphophoder. Kapittelet om Madcon og Vinni er nesten som å lese en hardkokt spenningsroman, med tre antihelter i hovedrollene. Det minner litt om Geoff Dyers But Beautiful, om jazzmusikere som Thelonious Monk og Bud Powell, men denne boka er en blanding av fiksjon og fakta. Hva vet rapperne om det som skrives om dem i bøkene til Holen? Har de lest, eller kommer de til å lese bøkene, i det hele tatt?

Holen presiserer at alle sitater er tatt fra grundige intervjuer, og at alle har fått tilsendt sitatsjekk. Også Vinni og Madcon. Men når det er sagt, sier Holen at Chirag fra Karpe har sagt at hvis han får Tshawe fra Madcon til å lese hele boka, så er det en større prestasjon enn den Zeshan Shakar gjorde ved å få kids i Groruddalen til å lese en ny norsk roman, nemlig Tante Ulrikkes vei. Chirag fikk imidlertid langt på vei rett: Boka som ble sendt til Tshawe kom i retur, han hentet den ikke på postkontoret. Selv om dette er et spesielt tilfelle, er tendensen klar: De fleste rappere leser kapittelet om seg selv, og bryr seg ikke om stort annet.

Ground zero for en ny generasjon
Nye hiphophoder begynner i 2001, ikke i 2004, som var året Hiphop-hoder endte med. I 2001 ble nemlig Benjamin Hermansen drept av nynazister på Holmlia – noe som fikk nasjonale konsekvenser: Fakkeltog med 40 000 mennesker arrangert av Antirasistisk Senter i samarbeid med Røde Kors, minnekonserter med folk som Morten Harket og Sissel Kyrkjebø, og nynazistmiljøet som så og si døde ut. Men blant de unge med tilknytning til hiphopkulturen i Oslo Sør, som stod Benjamin nærmest, vokste det fram en vilje til å gjøre en forandring og en styrke til å gjøre det.

Noen av dem som var direkte påvirket av drapet på Benjamin var Danny Boy (nå Kameleon), Naturlig Fjerne (Pumba, Daniele «Råkk Støtt» Aguilar og Chicopato), Sisi Sumbundu, Camilo Heredia, Flexi Aukan, Arif og Equicez. Nico & Vinz, som er av en yngre Oslo Sør-generasjon, steg også til internasjonal berømmelse med monsterhiten «Am I Wrong». De hadde alle den samme oppveksten som ham, mange av dem så litt ut som ham, de hørte på den samme musikken og hadde de samme drømmene. Eminem hyllet Benjamin da han hadde konsert i Oslo Spektrum den samme dagen som fakkeltoget. Og Michael Jackson dedikerte sitt aller siste studioalbum til Benjamin – takket være danser og rapper Omer Bhatti fra Holmlia, som var nær venn av både Jackson og Hermansen.

– Det er veldig mange som snakker om Benjamin-drapet i 2001, av de jeg har intervjuet i forbindelse med boka. Men Karpe snakket mest om det rasistiske drapet på Arve Beheim Karlsen i 2003 som en oppvekker. De spilte på en minnekonsert for Karlsen rett etterpå. Mange av guttene med minoritetsbakgrunn har vokst opp med 90-tallets rasisme, som i stor grad dreide seg om hudfarge, i motsetning til i dag, hvor det gjerne handler om kultur og religion, sier Øyvind Holen til Samora.

Søkelyset skifter
– Hva slags skygger har hendelser som Benjamin-drapet og 22. juli kastet over norsk hiphop?

– Noe som skjedde litt senere i 2001, var 11. september, som satte søkelyset over på religion.

For Magdi i Karpe så var det akkurat som før; på 90-tallet var han en av bruningene, på 2000-tallet en av muslimene. Mange følte det samme. Zeshan Shakar skriver om denne tematikken i Tante Ulrikkes vei. Og r&b-sangeren Sofian, som gikk i klassen til Shakar på Haugenstua ungdomsskole, fikk en oppvåkning da læreren snakket positivt om krigen i Irak. Det blir opplagt at «vi» er på USAs side og «de», muslimene, er på den andre siden. Mange av rapperne føler disse begivenhetene på kroppen, og Karpe har hele tiden behandlet dette i tekstene sine. Chirag i Karpe rappet om mistanker om å være terrorist eller kriminell allerede i «Kunsten å være inder» i 2004.

– Etter 22. juli kommer rasismen og islamofobien sterkt tilbake, på tross av at terroristen som drepte 77 ungdommer og sprengte regjeringskvartalet var en hvit nordmann. Det viste seg at Anders Behring Breivik gjennomførte terroren som et angrep på den norske multikulturen. Arif begynte etter 22. juli igjen å føle på at han var svart, og at han hadde et muslimsk navn. 22. juli tok ikke livet av rasismen, men brakte den tilbake. Meningene som var ekstreme for åtte år siden, er nå både i kommentarfeltene og i regjeringen.

Norsk hiphop blir avskrevet igjen
Historien om norsk hiphop har vært en evig kamp: En kamp for å overleve etter at hiphop gikk av moten fra midten av 80-tallet, en kamp mot popmusikere som søker profitt i rapmusikk på 90-tallet, og graffitimiljøets kamp mot Oslo kommune som innførte «nulltoleranse» mot graffiti i år 2000.

– I 2005 ble norsk hiphop avskrevet igjen, denne gangen av plateselskapene. Norsk hiphop er historien om noe som har gått inn og ut av motebildet. De eneste som fortsatt holdt på i 2005, var de mindre plateselskapene og mellomstore Bonnier, som hadde Madcon, Paperboys og Karpe i artiststallen. Etter at Karpe slo gjennom i 2006, går det ikke bare oppover for dem, men for norsk hiphop som helhet. Lenge var problemet at de som hørte på hiphop ikke kjøpte cd-er.

På 2000-tallet ble hiphop gradvis den dominerende ungdomskulturen, også i Norge. Selv om politiet til stadighet er på offensiven mot utesteder som spiller rap, og markedskreftene gjentatte ganger har forsøkt å ta livsgrunnlaget for hiphopkulturen. Men med nye tider kommer også nye muligheter. Etter at MTV ble plattform for realityserier istedenfor musikkvideoer, og musikkanalen ZTV Norge forsvant, ble etterhvert strømming på YouTube og Spotify den vanligste måten å høre musikk på. Radioen levde videre, men hiphophoder flest hørte sjelden på radio, med unntak av National Rap Show på NRK P3 og enkelte andre undergrunnsprogrammer, som for eksempel Goodshit og NullTull på Tellus Radio, en nærradiostasjon som ble lagt ned i 2008.

– De eneste som klarte å få musikken sin spilt på kommersiell radio uten å inngå pinlige kompromisser, var Karpe, men Erik og Kriss, som bevisst brukte veldig mye popvirkemidler, var også overalt på radio. Veteranene fra Hiphop-hoder var de som sleit mest i disse årene. På tampen av 2000-årene kommer den reinspikka hiphopen tilbake på radioen. Men det viktigste var å gå direkte til lytterne via Spotify, YouTube og andre strømmetjenester. I dag lager noen hits for radio, mens de som er mer ekstreme i tekster og lydbilde har muligheter til å nå bredt ut via strømming. Noen ganger overlapper radio med strømming også. Linda Vidala og KingSkurkOnes sommerhit fra i fjor «Bængshot» kunne aldri blitt spilt på radio for ti år siden.

Fra sosiale utskudd til høykultur
– Hvilken betydning har det at såkalte bindestreksnordmenn, i mangel av bedre ord, i dag er de beste og mest populære rapperne i Norge?

– Karpe og Arif gjenspeiler jo det nye Norge – et hyperkulturelt Norge; hvor alle føler seg litt annerledes. Det er en ekstrem bredde i bakgrunn og språk. Hvis man tar Chirag, Magdi og Arif som eksempler; de hadde jo ikke så mange forbilder som lignet på dem. Dermed så de helst mot USA, men nå er det de som er forbildene: En norsk-indisk vegetarianer fra Hovseter, en norsk-egyptisk muslim fra Bogstad og en norsk-zanzibarsk hiphop-dude vokst opp på Bogerud, Skullerud og i Bærum.

Det å skille seg ut kan være en kilde til både suksess og nederlag. Det viktigste i popmusikken er timing, og popmusikken gjenspeiler gjerne samfunnet. Rap er intet unntak, og er en kunstnerisk arena som i mye, mye større grad enn pop konfronterer samfunnsproblemer. Men rapperne har ikke nødvendigvis noe tydelig politisk ståsted – de blir heller political by accident. Graffiti er et opprinnelig hiphop-element som fortsatt skaper mye kontrovers. Holen har selv skrevet tegneserietrilogien Drabant, med utgangspunkt i det norske graffitimiljøet, med tegneren Mikael Noguchi. Men hiphop blir også mer og mer synlig i det etablerte kulturlivet.

– «Norsk hiphop er et skoleeksempel på integrering», og «På sikt kan hiphop bli høykultur», sier Leo Ajkic, (manageren fra Bergen som har løftet fram rappere som Lars Vaular og Kamelen – journ.anm) i boka. Jeg vil kanskje si at det allerede er høykultur. Nå har Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei fått en solid plass i bokhylla, Don Martin, Fela og Boss Castros Blokk til blokk er på teaterscenen, mens 17 er på TV-skjermen og Battle på kino. Alle disse verkene kommer fra hiphopmiljøet. Selv om vi enda ikke har fått den første hiphopoperaen, så ligger vi ikke så langt unna. Konsertene til Karpe er jo nesten over i performancekunstens verden.

– Cratedigging etter sannhet

– Kapittelet om blant annet Evig Poesi og konspirasjonsteorier er god lesning. Hva kan man gjøre for å få hiphopmiljøet til å forstå alvoret i ukritisk å omfavne alternative fakta og konspirasjonsteorier?

– Norsk hiphop var jo en subkultur. Hiphop på 90-tallet var en tradisjon hvor det handlet om å finne de egentlige nyhetene. Selv om det i første omgang handler om å finne den rare musikken, er det mye cratedigging etter sannhet også. Blandet med denne enorme autoritetsangsten og i mange tilfeller et visst forbruk av dop, så blir det en spesiell dynamikk. Det ligner litt på de norske Syria-farerne – flasket opp på en kombinasjon av YouTube, hasj og gangstarap. Det er bare det at noen dro i krig i Syria, istedenfor å bli rappere. Andre rakk å gjøre begge deler.

Snakk om kvinnelig rap

Kvinnelige rappere er fortsatt mangelvare i norsk hiphop, men noen få har skapt seg et navn, spesielt Stella Mwangi, Linda Vidala, Lotus, Izabell og Myra. Det er bare plass til en av gangen på toppen sies det, både i Norge og USA.

– Ja, det er flere mannlige enn kvinnelige rappere. Men det det er tross alt bedre kjønnsfordeling i rap enn i heavy metal, norsk elektronica og jazz – hvis du ser bort fra vokaljazz. Du kan godt si at du får mer oppmerksomhet som kvinnelig rapper, men du blir jammen fort glemt også. Det er omtrent som å være forfatter med innvandrerbakgrunn fra Groruddalen; da Zeshan Shakar slo gjennom så hadde alle glemt Maria Navarro Skaranger fra Romsås, som var den forrige brakdebutanten fra bare to år før.

Opprinnelig publisert i Samora nr. 4, 2018.