Getto-intervju i Arkitektnytt

Mitt første intervju om Getto: En historie om norske drabantbyer var med Ando Woltmann i Arkitektnytt, og nå er det ute, på nett og papir.

En smakebit nedenfor:

– Fenomenet getto: hva kjennetegner den? 

– Definisjonen er et område der én minoritet er i majoritet og der denne minoriteten lever under dårlige kår og delvis isolert fra samfunnet for øvrig, enten som etniske eller religiøse gettoer, eller som begge deler. Vi har ingen klassisk getto i Norge, og det er i Norge et ord man slenger om seg med når man snakker om områder med mange ikke-vestlige innvandrere som en enhetlig gruppe. Historisk har man jo den jødiske gettoen og den amerikanske gettoen, der gettoen sees på som en fattig stat i staten. I Danmark har man egne offisielle gettokriterier, som eneste land i Europa. 

– Finnes det arkitektoniske eller byplanmessige fellestrekk mellom gettoer?

– En getto kan bestå av både høyblokker, rekkehus og villaer, i dag er det nok mer innbyggerne enn arkitekturen som definerer begrepet. Compton i California består jo stort sett av eneboliger, men er en av de mest berømte gettoene i vår tid. Samtidig er gettoer kjennetegnet av trangboddhet, at man stapper mange inn på ett område, slik man gjorde med den svarte befolkningen i USA, der det fantes lover og regler for hvor man kunne bosette seg. Mange ble presset sammen i høye blokker i områder med mange sosialleiligheter. Høyde er et annet kjennetegn, man begynte å bygge i høyden allerede i den første gettoen, den jødiske i Venezia fra 1500-tallet. Der begynte man å bygge i høyden, rett og slett fordi grensene mot resten av byen var avstengt. I USA var blokkene en fremtidsvisjon à la Gotham City, en drøm som vokste fram i takt med heisen. Men bilene gjorde det lettere å flytte ut av sentrum til forstedene, og etter hvert lot man blokkene i sentrum være igjen til dem som ikke hadde råd til å flytte. I Europa er blokkene blitt et slags symbol på getto, og det finnes nok i stor grad en mental kobling mellom blokkene og gettobegrepet.