D2 for ti år siden: En coversak

Saken «En coversak»  – om norske plateomslag – ble skandaløst nok ikke en coversak i D2.

Jeg har tidligere lagt den ut på bloggen i en «director’s cut»-utgave, her er versjonen som var på trykk.

The Tables oppsummerer

The Tables, Oslos – ja hele Norges? – mest undervurderte popband oppsummerer karrieren med den doble samleplata The Greatest Adventures 1988-2003 på Stroller Records.

Her er min anmeldelse av debutalbumet fra 1990. Mer om gruppa og plateselskapet Perfect Pop Records her.

Bare synd det aldri blei noe av den splittplata med The Chairs.

Rocka råkjør med Datsun

Kristopher Schau er tilbake med Swamp Gospel Promises, fjerdealbumet til The Dogs, som er belønnet med en femmer i Aftenposten. Les også ferskt intervju med iTromsø her.

Blant Schaus mange andre band kjenner du sikkert Gartnerlosjen, The Cumshots og Hurra Torpedo, men hva med den kortlivde punkrockgruppa Datsun? Ikke til å forveksle med The Datsuns!

Her er mitt 1999-intervju med bandet. Mer om Schau her.

 

Samla for Scandinavian Rawk

Dagens debatt: Funket «Scandinavian Rawk» best på samleplate? Her er i alle fall et knippe samlere, pluss album fra Division of Laura Lee, Captain Murphy og The Flaming Sideburns.

Savner du Turboneger ligger de her, her, her og her. Mer Gluecifer her og her.

Og ville de sluppet unna med dette coveret i dag?

En coversak: Historien bak omslaget

Der bokbransjen jevnlig bytter ut omslagene på sine produkter er platecoveret hellig.

I anledning utstillinga Plateomslag. Vinylens comeback på Kunstindustrimuseet (ja, jeg irriterer meg også over den kunstige vinylkoblinga) passer det bra å børste støv av min sak om norske plateomslag, skrevet i forbindelse med utgivelsen av boka Norske plateomslag i 2008.

Les den på DN.no med flere illustrasjoner, eller versjonen med langt mer tekst (og gode historier) under.

Mer om plateomslag her og her.

Last Train-boka: Mitt bonusspor

Det er skrevet for få bøker om norsk utelivshistorie, men rett før jul kom boka om den gamle rockehora i Universitetsgata, Last Train. Jeg har aldri vært i nærheten av å være stamgjest, men samtidig er det slett ikke umulig at jeg har vært innafor dørene hvert eneste år siden 1992 eller deromkring.

Jeg tilhører nok fraksjonen som foretrekker Last Train i dens skranglete indiepopklær framfor den hardere flammerockhabitten sjappa tok på seg midt på 90-tallet etter at åndsfeller som Rockall og Headache stengte dørene, men heldigvis har LT aldri vært særlig ekskluderende eller endringsvillig. Du veit hva du får, og kanskje viktigst – hva du ikke får, og det er nok hemmeligheten bak den langvarige suksessen.

Her er mitt personlige bonusspor til boka, mine to profesjonelle møter med rockepuben: En Natt&Dag-artikkel, i anledning de nominerte til årets utested 1993 (konkurrentene var blant andre Headon, Teddy’s Softbar og Cosmopolite), og en Aftenposten Aften-reportasje om romjulskonsertene i 2003.

2001: Astroburgers popodyssé

Fredag 25. november spiller de evige kultheltene Astroburger på Revolver. Det gir meg anledning til å legge ut mine to 2001-intervjuer med bandet, samt tre plateanmeldelser. 2001 var året da Astroburger skulle gi ut 12 singler på like mange måneder.

CD-singelens storhetstid

Husker du cd-singelen? Takket være artister som Coolio, Fugees, The Prodigy og… kremt… Bjelleklang ble 1995 og 1996 det store gjennombruddet for formatet. Nå er det bare japanerne og koreanerne som bryr seg, men i 1996 skrev jeg denne saken.

Vinyl på norsk anno 1999

Lørdag 12. februar spiller Navigators og The Launderettes på John Dee. Det gir meg anledning til å legge ut denne gamle Launderettes-anmeldelsen, med et knippe obskure vinylutgivelser som bonus.

Da Jazkamer het Jazzkammer

I anledning impro/støy-festivalen All Ears, vikariatet som musikkansvarlig på Henie Onstad, plateslippet av soloplata All Music at Once og de tolv 2010-platene med Jazkamer: Mine skriverier om støymester Lasse Marhaug og duoen som het Jazzkammer fram til 2005.

Lasse Marhaug (foto: Lassemarhaug.no)