Gotisk country med Woven Hand

Fredag 7. september tar David Eugene Edwards med seg sitt Woven Hand-prosjekt til selveste Rockefeller. Her er min anmeldelse av hans 2003-album Blush Music.

Les videre

Da D’Angelo debuterte

I kveld skal jeg forhåpentligvis på min første D’Angelo-konsert (nei, jeg var ikke på Quart i 2000). I den anledning har jeg spadd opp min Klassekampen-anmeldelse av 1995-debuten Brown Sugar, som jeg den gang karakteriserte som svært lovende – om enn litt kjedelig.

Voodoo er jo mesterverket, men det var Brown Sugar som virkelig satte fart i bølgen av retrosoul, eller neosoul, midt på 90-tallet. For meg var den en «slow grower», som hadde vokst seg langt større da jeg seinere anmeldte debutplatene til Maxwell og Erykah Badu (legger ut de i morra). Les mer om bakgrunnen for amneldelsen over på Jubel.

Fun fact: D’Angelo ble anmeldt sammen med platene til L.V. og Raw Stylus. Hvem husker dem i dag?

Les videre

Tiårets 10 beste #5: Kanye West

Da Kanye West debuterte med The College Dropout representerte albumet det endelige bryllupet mellom hiphop og soul, etter at sjangrene hadde beinflørtet i 15 år. Det gjør det til 00-tallets femte beste «urbane» album.

Les videre

Tiårets 10 beste #9: Scarface

Texas-veteranen Scarface imponerte og overrasket med The Fix, hans sjuende soloalbum. Det ga ham niendeplass på min liste over 00-tallets beste «urbane» album. Her er min originalanmeldelse fra Dagsavisen.

Les videre

Soulgull

Det er nesten blitt en tradisjon. Etter at plateanmelderne har gjort opp status for året, slipper Anthony Hamilton årets beste soulskive. Årets The Point of It All er gull, men 2005s Ain’t Nobody Worryin‘ er fortsatt vinneren.


Les videre