Tegneserieåret 2003: Et økonomisk gjennombrudd

Donald Duck & Co er nede i 35.000 i opplag (debutnummeret fra 1948 hadde 40.000 i opplag på grunn av papirrasjonering), tegneserien Amuletten troner på fem av de 15 plassene på bokhandlernes bestselgerlistene og Egmont har begynt å gi ut både DCs Earth One-serier og Fantomet-bladene fra 1964 på nytt.

Det er mye interessant med tegneseriemarkedet i 2017, og i den anledning vier jeg bloggen til årene jeg hadde mulighet til å oppsummere tegneserieåret i Bergens Tidende. Først ut: 2003.

[Oppsummeringa for 2002 har jeg lagt ut tidligere, den finner du her.]

Øyvinds julekalender, luke 6: Da undergrunnsserier ble «mainstream» i 2002

«2002 vil bli husket som året da skillet mellom undergrunn og mainstream ble mer komplisert,» skreiv jeg for ti år siden.

I 2013 ser vi at giganten Egmont Serieforlaget nærmer seg et monopol innenfor et synkende heftemarked, mens tegneserieforlag som No Comprendo Press og Jippi Forlag møter økt konkurranse fra forlag som Cappelen, Gyldendal, Minuskel, Pelikanen og Magikon i kampen for å få tegneseriebøker inn i bokhandlere og innkjøpsordningen.

Slik var sitasjonen i 2002:

Egmont vs Bladkompaniet: En forlagshistorie

Hva skjer med det en gang så mektige Bladkompaniet? Forlaget som nå heter Schibsted har etter tur mistet tegneserier som Nemi, Pondus, Rocky, Larsons gale verden og Tommy og Tigern, og nå legges både Conan og Mads Eriksens M ned. Schibsted sitter igjen med Kollektivet, Marvel-superheltene og et knippe barneserier.

2002 var det store vendepunktet, og vi kan trygt si at Egmonts dominans innenfor norske humorserier startet da redaktør Sigbjørn Stabursvik tok med seg Nemi til Cappelen, men raskt måtte fortsette til Egmont på grunn av en gammel forlagsavtale? Her er mine skriverier.

Siste nytt. Schibsted gir ut tegneserieversjonen av Stieg Larssons millenniumtrilogi 3. desember.

Nemi: Monstre (2002), det eneste albumet gitt ut på Cappelen.

Øyvinds julekalender, luke 18: Da norske tegneserier ble millionbutikk

I 2003 var konkurransen mellom norske tegneserieforlag så hard at vi måtte tilbake til 80-tallet for å finne maken. «Dette er trolig bare begynnelsen, for nå er norske tegneserier blitt god butikk,» spådde jeg.