Subjekt har skrevet noen gode saker om økende våpenbruk i norske musikkvideoer, og jeg ble bedt om å gjøre meg noen tanker.
Les saken her. Forløperen finner du her. Flere tanker om gangstarap her.
Kategorier
Stikkord: Boogie Down Productions
Etter Boogie Down Productions og soloplatene Return of the Boom Bap (1993) og KRS-One (1995) var I Got Next første tegn på at jeg begynte å gå litt lei Bronx-banebryteren KRS-One.
Men i rettferdighetens navn var vel dette KRS’ siste relevante soloalbum, det ble ikke fulgt opp før 2001s The Sneak Attack, gitt ut på plateselskapet som fungerte som aldrende rapperes kirkegård; Koch Records.
[Oppdatering: Sikre kilder slår fast at Hip Hop Lives, 2007-samarbeidet med Marley Marl, er det beste KRS-albumet på 2000-tallet. Sjekk det ut her.]
Og hvor mange fikk med seg fjorårets beef mellom KRS og MC Shan?
Er det plass til samleplata i streamingens tidsalder. Klart det, men nå til dags heter det vel «spilleliste».
Her følger en hyllest til den banebrytende samleren Nuggets, samt et knippe 2002-nyheter.
«Rap og politikk spessial», uke 11: Michael Franti har vært en av de mest politisk engasjerte rapperne siden han debuterte med The Beatnigs i 1988, og driver fortsatt med «music and politics».
Han ble for alvor kjent med Disposable Heroes of Hiphoprisy i 1992, og har siden holdt flammen i live med bandet Spearhead. Jeg intervjuet ham i 2006, og han slapp nettopp albumet All People.
Og 29. august er det Rapvalg på Blå.
En oppfølger til gårsdagens Definite-post: Min 2003-artikkel om 8 Mile og battlerappere. Skarpe lesere vil nok kjenne igjen store deler av denne fra Hiphop-hoder.
Lørdag 23. juli skal jeg se Prince for tredje gang, men jeg skulle også gjerne fått med meg Ice Cube, Lil B og Dead Prez på Sentrum Scene. Debuten Lets Get Free er fortsatt den eneste essensielle plata de sistnevnte politiske gangsterne har gitt ut, men her er mine anmeldelser av to finfine mixtapes.
Onsdag 19. mai skal jeg se Gil Scott-Heron på Rockefeller. Jeg har sett gubben en gang før, i Glasgow sommeren 1994, og det er fortsatt en av de beste konsertene jeg har vært på. Jeg har aldri skrevet noe skikkelig om denne ur-rapperen, så derfor legger jeg isteden ut denne teksten om de åndelige arvingene til Gil Scott-Heron og The Last Poets. Og sjekk for all del ut musikken i bånn av dette innlegget.
(Les mer om «demokratrock» her.)
Husker du acid jazz? Brand New Heavies prøvde seg på et comeback i 2006. Her er min anmeldelse, men vi venter fortsatt på en skikkelig revival.
Øyvind Holen 