Nå som så mange sitter hjemme børstet jeg støv av en 2013-sak fra D2, om den amerikanske tv-kritikeren Alan Sepinwalls bok The Revolution Was Televised, som spinner rundt de tolv beste tv-seriene fra andre halvdel av 1990-årene og frem til Breaking Bad og Mad Men. Saken kan leses gratis her.
Og av disse tolv har jeg fortsatt ikke sett Buffy the Vampire Slayer, 24, The Sopranos (!) og bare de to første sesongene av Lost.
Og hva med tv-serienes sølvalder?
Sjekk ut dagens D2, der jeg skriver om den amerikanske tv-serierevolusjonen, med utgangspunkt i Alan Sepinwalls finfine – og selvutgitte! – bok The Revolution Was Televised. Der har han gjort et forsøk på å plukke ut en amerikansk tv-seriekanon, og tar utgangspunkt i tolv utvalgte.
Bonus på bloggen: I 2006 skreiv jeg denne Ny Tid-saken om HBO, som mange fortsatt regner som seriemesteren. Men blant Sepinwalls tolv utvalgte er det betegnende nok ingen nyere HBO-serier enn Deadwood (de andre er Oz, The Sopranos og The Wire), og jeg er nok helt på linje med ham når AMC plukkes ut som arvtageren, med Mad Men, Breaking Bad og den fascinerende suksessen til The Walking Dead i front.
Men altså, tilbake til 2006. Da handla det om dvd-bokser. Les også om «Tegneseriens HBO».
Hvorfor er det europeerne som lager de mest kjente og beste westernene? Bevis A: Blueberry av Jean-Michel Charlier og Jean «Moebius» Giaraud.
Øyvind Holen 