1997-festivalen: KRS-One

Etter Boogie Down Productions og soloplatene Return of the Boom Bap (1993) og KRS-One (1995) var I Got Next første tegn på at jeg begynte å gå litt lei Bronx-banebryteren KRS-One.

Men i rettferdighetens navn var vel dette KRS’ siste relevante soloalbum, det ble ikke fulgt opp før 2001s The Sneak Attack, gitt ut på plateselskapet som fungerte som aldrende rapperes kirkegård; Koch Records.

[Oppdatering: Sikre kilder slår fast at Hip Hop Lives, 2007-samarbeidet med Marley Marl, er det beste KRS-albumet på 2000-tallet. Sjekk det ut her.]

Og hvor mange fikk med seg fjorårets beef mellom KRS og MC Shan?

Les videre

1997-festivalen: Jazzrappens død

Jazzrap? Det var jo moro en stund, først og fremst sampleleken til A Tribe Called Quest og Gang Starr, men det må også være lov å si at Jazzmatazz og US3 bidro til å spre interessen og aksepten for hiphop i Norge.

Men i 1997 var det ikke så moro lenger. Hvem husker at Shabaam Sahdeeq rappet på andreplata til US3? Hvor spennende ble Branford Marsalis uten DJ Premier på andre forsøk med Buckshot LeFonque? Selv debuten til Oslo Fluid gikk med i dragsuget, sjekk heller ut 2000-oppfølgeren Cycles of Life, som forsvant i den norskspråklige rapbølgen.

Les videre

Termanalogy: Politisk sliter

Boston-rapperen Termanalogy ga nylig ut sitt fjerde studioalbum, More Politics, en oppfølger til 2006-debuten Politics as Usual. I tillegg har han gitt ut seks samarbeidsplater, fire EP-er og minst 17 mixtapes.

Med Donald Trump i Det hvite hus kan kanskje den politiske hiphopen få et løft, her er uansett min eneste anmeldelse av karen.

Les videre

1996-festivalen: Jaÿ-Z – Reasonable Doubt

1996-festivalen avsluttes med følgende innrømmelse: Jeg var ikke fan av debuten til Jaÿ-Z (ja, han brukte umlaut over y-en).

Jeg foretrakk lenge 2Pac framfor Biggie og Nas framfor Jay Z, det var vel først med The Blueprint jeg måtte oppgi all motstand.

Reasonable Doubt ble først anmeldt i 1997, jeg kunne ofte vent en god stund for heller å få en anledning til å prøve å trekke noen linjer .Og for en konkurranse det ble da, dere: Life After Death av The Notorious B.I.G. og The Untouchable av Scarface (og Conflicts & Confusion av Crime Boss).

Hvis jeg måtte velge én av disse platene å ta med meg på en øde øy, tror jeg det fortsatt blir Scarface.

Les videre

1996-festivalen: Busta Rhymes – The Coming

Busta Rhymes med solodebuten The Coming, The Pharcyde med underkjente Labcabincalifornia, Geto Boys med sitt første comebackalbum, The Resurrection, Bahamadia med Kollage. Vil strømmen av gode 20-årsjubileumplater aldri ta slutt?

Les videre

1996-festivalen: DJ Shadow – Entroducing …

Alle disse godplatene kom ut i 1996: DJ Shadows Endtroducing …, Ghostface Killahs Ironman, Jeru the Damajas Wrath of the Math og M.O.P.s Firing Squad.

Jeg anmeldte alle i samme slengen i Klassekampen, på et tidspunkt hvor jeg nok var nysgjerrig på å høre mer av RZA og DJ Premier uten rappere.

Og i lengden var det Ghostface som vant duellen. Hørte nok også mer på M.O.P. enn DJ Shadow når sant skal sies.

Les videre

Loretta Lynn: Tilbake til røttene

Loretta Lynn er i dag tilbake med Full Circle, hennes første album siden 2004s Van Lear Rose.

Jeg anmeldte albumet, laget i samarbeid med Jack White, og følte det var naturlig å koble det med tiårsjubileumsutgaven av Nas’ Illmatic.

Det gikk i alle fall bedre enn denne legendariske anmeldelsen fra Fredriksstad Blad.

Flere damer med cowboyhatt her.

Les videre