Da et pressluftbor ødela arbeidsroen på kontorene til Voices of Wonder ved Blå en gang i 2000-årene sies det at en av Joakim Hauglands kollegaer spurte om han ikke skulle skrive signe arbeideren utenfor til hans eget plateselskap, Smalltown Supersound.
Med plater som Elektro Nova/Electro Nova og Le Jazz Non ble Smalltown et samlingspunkt for det norske støy- og impromiljøet, og sjekk for all del ut også denne plata hvis du finner den.
:format(jpeg):mode_rgb():quality(40)/discogs-images/R-55351-1362183832-1902.jpeg.jpg)
I anledning Kristoffer Los dronende soloplate, her er en påminner om den minimalistiske storheten i musikken til Elektro Nova/Electro Nova.
Albumet er en norsk droneklassiker, men jeg ga den bare en skarve firer. Herved oppdaterer jeg albumet til en soleklar femmer (om ikke sekser), dette var en plate som trengte tid til å feste seg.
Flere bommerter her.
:format(jpeg):mode_rgb():quality(90)/discogs-images/R-382643-1338586452-6411.jpeg.jpg)
Ikke alle likte D2-saken min om støymusikk og te, men «Lasse Marhaugs spilleliste for å drikke te» fikk flere følgere enn Phil Collins-spillelista i samme nummer, så da føler jeg opp med mer støymusikk – nå uten te.
I 2000 skrev jeg saken «Kunsten å støye» i Osloposten, i anledning av det norske støymiljøets første store samlingspunkt – samleplata Le Jazz Non: A Compilation of Norwegian Noise.
Den saken fant jeg bare litt av, men jeg fant de uredigerte intervjuene med Lasse Marhaug og Kåre Dehlie Thorstad, aka Elektro Nova/Electro Nova.
Hør Le Jazz Non og Elektro Nova-albumet nederst i saken, to norske støyklassikere. Sistnevnte fikk for øvrig toppkarakter i foto(!)-eksamen for albumet sitt, uten å ta et eneste bilde.
Den norske depperock/slowcore/postrock-uka på bloggen fortsetter med postrockbaronene i Salvatore.
Øyvind Holen 