Samora-intervjuet: Norsk hiphop i historiebøkene

Rett før jul publiserte magasinet Samora et stort intervju med meg om boka Nye hiphophoder, ført i pennen av Endre Dalen.

Nå har jeg fått lov av Endre å publisere hele intervjuet her på bloggen, og det passer også bra som oppvarming til Bylarm-arrangementet der Audun Vinger, forfatter Zeshan Shakar og meg selv skal snakke om «hiphop og den nye bindestreksnordmannen» på Bylarm, et tema som både gjennomsyrer Tante Ulrikkes vei og Nye hiphophoder.

Fun fact: Tre av artistene fra Nye hiphophoder bor i Tante Ulrikkes vei i dag.

Du kan lese en noe forkorta utgave av første kapittel i boka her.

Cypress Hill er tilbake

Cypress Hill er tilbake med Elephants on Acid, deres første album siden 2010s Rise Up.

Cypress Hill (1991) og Black Sunday (1993) er selvsagt klassikere, men jeg har bare anmeldt disse to langt stussligere forsøkene.

Sjekk heller ut Prohibition, Prohibition Part 2 og Prohibition Part 3, B-Reals tre duoalbum med Berner, om du vil høre noe moderne fra den kanten.

Khalid og Nemi i D2

Jeg har intervjua stjerneskuddet Khalid i dagens D2. Han har siden debutalbumet American Teen vært plassert blant de 20 mest strømmede artistene i verden, og jeg forsøker også å dykke ned i noen «hvem?», «hvordan?» og «hvorfor?» i denne nye, globale popverdenen.

Hvorfor er Khalid, Camila Cabello, Emimem og J Balvin blant verdens største popstjerner i 2018, og hvem har gjort dem til det?

Det er også plass til en liten sak om Lise Myhres Nemi, som går fra Egmont til Gyldendal etter 160 numre.

50 Cent oppsummerer

50 Cent har gitt ut en god, gammeldags samleplate. Det er gått hele 14 år siden albumdebuten, og du husker vel hvilken innertier Get Rich or Die Tryin’ var?

Straight into Hollywood: The Get Down, Straight Outta Compton og Empire

Fredag 7. april avduker Netflix andre sesong av tv-serien The Get Down [Edit: Det var visst andre del av første sesong].

Jeg skreiv denne teksten om hiphopifiseringen av Hollywood i forkant av første sesong.

1997-festivalen: KRS-One

Etter Boogie Down Productions og soloplatene Return of the Boom Bap (1993) og KRS-One (1995) var I Got Next første tegn på at jeg begynte å gå litt lei Bronx-banebryteren KRS-One.

Men i rettferdighetens navn var vel dette KRS’ siste relevante soloalbum, det ble ikke fulgt opp før 2001s The Sneak Attack, gitt ut på plateselskapet som fungerte som aldrende rapperes kirkegård; Koch Records.

[Oppdatering: Sikre kilder slår fast at Hip Hop Lives, 2007-samarbeidet med Marley Marl, er det beste KRS-albumet på 2000-tallet. Sjekk det ut her.]

Og hvor mange fikk med seg fjorårets beef mellom KRS og MC Shan?

Bubba Sparxxx: Sterk bondeknøl

Siden bloggen var innom Paul Wall på torsdag, føles det naturlig å gå videre til Bubba Sparxxx.

Han slapp The Bubba Mathis EP på selskapet til Yelawolf i høst, men jeg er redd han aldri vil overgå de feiende flotte albumene Dark Days, Bright Nights (2001) og Deliverance (2003).

Anticons ess i ermet

Sage Francis var nok den viktigste enkeltartisten på Anticon, han kan du lese mer om her.

Her følger mine anmeldelser av Anticons to andre ess i ermet, nemlig Sole og Why?, samt cLOUDDEAD, Alias og Themselves.

Men først:

Norwegian Hood 2001: Da Carpe Diem rappet jula inn

– Shit, vi er på Rockefeller ass!

Alle – bortsett fra Magdi og Chirag selv – husker utbruddet fra Karpe Diem da de slapp til på Rockefeller-scenen med noen låter på Norwegian Hood 20. desember 2001.

I morgen kan du lese hiphopduoens historie i D2, her følger forhåndssaken min fra Aftenposten Aften. Les også min anmeldelse av den første plata Chirag rappet på.

 

Magdi og Chirag da de kalte seg Carpe Diem. FOTO: PRIVAT

Nullstill ørene for Unge Ferrari

Lørdag førstkommende kjemper tre rappere om årets urbane spellemannpris, Lars Vaular, Arif og debutanten Unge Ferrari. Men visste du at Ferrari lot seg inspirere av Arif til å slå over til norske tekster?

Her er D2-intervjuet mitt med Unge F.