Årets Eno-årbok er amneldt av Embret Rognerød for Ballade.no, og klart det er stas å bli trukket fram som et av høydepunktene.
Men «sedvanlig navnetett tekstmasse», jeg driver da ikke med den slags!? 🙂
Les hele anmeldelsen her.
Det er i skrivende stund igjen fattige 12 eksemplarer av boka som kan bestilles fra forlaget. I tillegg er den tatt inn av Tronsmo, Big Dipper, Tiger, Platekompaniet og Robotbutikken.no
Bergens Tidende har anmeldt Eno-årboka, og er fornøyd.
«ENO kan redde julen din,» skriver Erik Fossen i sin anmeldelse av ENO – norsk musikkårbok 2016. Han skriver også at «fjorårets utgave ble raskt utsolgt, det blir nok 2016-boken også.»
Ja, og nå har forlaget bare 20 eksemplarer igjen.
Ekstra moro at mitt bidrag blir trukket fram, det er ikke alltid man blir nevnt engang når man bidrar i en antologi.
Mitt bidrag i snart utsolgte Eno Årbok 2015 er et intervju med Schoolly D, som ga ut tidenes første gangstaraplåt i 1985.
Da passer det fint å gå videre til 1995, da jeg skreiv om gangstarap i Klassekampen.
De mer korrekte New York-vibbene satt fortsatt i ryggraden, noe som skinner gjennom i teksten iblant, men jeg tror ikke det var så mange andre norske medier – utenom Natt&Dag? – som skreiv om album fra The Dove Shack og Twinz.
Tror du ikke jeg har skrevet to saker i Eno nr. 11, som er i butikkene torsdag 14. februar?
Jeg har intervjua r&b-stjerneskuddet Dawn Richard over fire sider, og i tillegg har jeg skrevet åtte sider om kanskje det definitive grungebandet, nemlig Mudhoney (Melvins er nærmeste konkurrent).
Men frontmann Mark Arm, han som satte ordet «grunge» ned på papiret om sitt eget band allerede i 1981, er ikke komfortabel med verken begrepet eller sjangeren.
– Jeg bryr meg ikke om hva folk synes om grunge, det betyr null og niks for meg. Det var punkrock som endret livet mitt. Grunge handlet mest om markedsføring, sier han i intervjuet, der også produsent Jack Endino er intervjua om sitt arbeid med Mudhoney og forgjengeren Green River.
Sjekk også ut forrige nummer av Eno.
Torsdag 29. november er et nytt nummer av det feiende flotte musikkmagasinet Eno i kioskene, og jeg bidrar med to saker: Et essay om Opaques Gourmet Garbage, en sterk kandidat til tittelen «tidenes beste norske hiphop-album». Eno-kollega André Løyning har også fått den mediesky rapperen i tale, i et av de første Opaque-intervjuene siden undertegnede snakket med ham helt tilbake i 2001.
Ikke nok med det: Jeg har også intervjuet Geoff Barrow, ikke om Portishead, men den fascinerende musikken han skrev til Judge Dredd, men som ulykkeligvis ikke ble brukt i filmen. Retrofuturisme av ypperste slag.
I kveld feirer Eno to år og ti numre på Blå, og da passer det å minne om denne spådommen fra arkivet.
Onsdag 23. november spurte Jævla bra byline-redaksjonen om det var mulig å fortsette å lage jævla bra bylines etter 14/11. Samme dag svarte både VG og Brønnøysunds Avis med hver sin julenissebildebyline. Derfor spør vi: Hvem er den beste bylinenissen?
I nyeste nummer av musikkmagasinet Eno, i salg 16. november, har jeg skrevet en om de norske demogruppene – hiphopgenerasjonen som blomstret mellom A-Team og Warlocks, men aldri fikk gitt ut plate. I den anledning: Her er hele intervjuet med Marius «Max» Lindseth fra Lament Configuration.
Ultima Spessial, dag 5: Gjesteopptreden på bloggen! I 2006 var jeg kulturredaktør i Ny Tid, og fikk nåværende Eno-redaktør Eirik Kydland til å skrive denne feiende flotte saken om den forsøksvise hippifiseringen og folkeliggjøringen av den klassiske musikken. Enjoy!
Arne Nordheim var på Klæssik kløbb #1. Foto: Adrian Øhrn Johansen/Ny Tid
Jeg klarer å namedroppe Alan Moore, Pop Will Eat Itself, Erlend Ropstad, Roy Søbstad og Joe Sacco i et miniintervju med Klassekampen. Mens Eno-redaktør Eirik Kydland namedropper… meg.
Øyvind Holen 