I Pondus nr. 7/2020 skreiv jeg en sak om den norske tegneseriehøsten. Den må du kjøpe bladet for å lese, men i folkeopplysningens navn legger jeg ut lista over høstens utgivelser her. Flere utgis alt denne uka, og i tillegg kommer selvsagt juleheftene fortere enn du tror.
Noen titler kan selvsagt bli utsatt til 2021.
I Pondus nr. 7/2020 har jeg skrevet en sak om de mest spennende tegneseriene som skal gis ut i Norge ut året.
Her er nytt fra Lars Fiske, Sigbjørn Lilleeng, Jenny Jordahl, Bjørn Ousland, David Skaufjord, Haakon W. Isachsen, Kristoffer Kjølberg, Tommy Sydsæter, Dag E. Kolstad, Rune Borvik, Xueting Yang, Ida Eva Neverdahl, Hans Jørgen Sandnes, Fredrik Skavlan, Eirik Ildahl, Kristian Krohg-Sørensen og Thomas Falla Eriksen, samt album/bok-debutanter som Tore Aurstad, Petter Faustino, Odin Helgheim, Tuva Synnevåg, Trond J. Stavås, Victoria H. Hamre og Andreas Iversen.
I tillegg selvsagt en oversikt over høstens stripesamlinger, samt det meste av oversatte bøker og album. Du må nesten skaffe deg bladet for å få vite alle detaljene.
Etter den finfine boka Ingen jul uten juleheftene (2004) ble Haakon W. Isachens Stripestreker en noe skuffende oppfølger, men den er like fullt verdt å sjekke ut for deg som er interessert i avisserier.
Svakheten bunner i at boka ble gitt ut i forbindelse med 90-års jubileet til seriesyndikatet King Features Syndicate., slik at flere klassikere ikke nevnes. Og svakheten med min anmeldelse (og kanskje forlagets presentasjon) var at jeg ikke fikk med meg at dette bare handla om Kings Features-serier, slik at dommen ble i overkant hard.
Mitt beste tips til julegave til den tegneserieinteresserte, eller den du skulle ønske var mer interessert i tegneserier, er selvsagt min egen Tegneserienes historie. Bla i den her.
Denne er like aktuell i dag som da jeg skreiv den i 2005: De nye norske juleheftene danker ut de gamle traverne, men flere serieskapere faller for fristelsen av å hvile på sine laurbær. Mer om juleheftenes historie her.
Én ting er sikkert når juleheftene utgis: Flåklypa-juleheftet slaktes av Jon Selås i VG.
Men er det redelig at Selås av rent prinsippielle grunner slakter det flere mener er blant høydepunktene i bunken av julehefter? Jeg mener Selås er på bærtur, og bare viser sin inkompetanse som tegneserieanmelder.
Juleheftene har sine røtter i norsk nøkternhet og fattigdom. Siden ble de et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, innledet den første gullalderen for norske tegneserier og ble deretter brukt i målkampen. Er det rart vi fortsatt kjøper dem?
Øyvind Holen 