«Rap og politikk spessial», uke 11: Michael Franti har vært en av de mest politisk engasjerte rapperne siden han debuterte med The Beatnigs i 1988, og driver fortsatt med «music and politics».
Han ble for alvor kjent med Disposable Heroes of Hiphoprisy i 1992, og har siden holdt flammen i live med bandet Spearhead. Jeg intervjuet ham i 2006, og han slapp nettopp albumet All People.
Og 29. august er det Rapvalg på Blå.
Fredag 1. mars er Dido tilbake med sitt fjerde album, Girl Who Got Away. Den norske musikkpressen har i hovedsak vært ganske kjølig og undervurderende innstilt til dette engelske talentet, men jeg var positiv da jeg anmelde 1999-debuten No Angel i Dagsavisen.
Jeg spådde at albumet ville «skubbe alle boybands og tenåringsjenter ned fra radio- og hitlister,», og jeg har sjelden vært mer presis i mine spådommer. No Angel har solgt over 16 millioner eksemplarer, og James Blunts Back to Bedlam er det eneste albumet som har solgt mer i Storbritannia gjennom 2000-årene.
Vi tjuvstarter den kommende Idol-uka med et lite vorspiel: Idol viser oss nemlig at norsk ungdom gir blanke i musikkpoliti og kredrock. De digger fortsatt Gavin Degraw og Michael Bublé, og sannelig er ikke Degraw tilbake med ny plate også. Denne saken skrev jeg i 2006.
Gavin Degraw.
Øyvind Holen 