Sondre Lerche anno 2001: Ikke skremt av platebransjen

Sondre Lerche annonserte nettopp karrierens mest omfattende norgesturné, med hittil 32 konserter fra 21. januar til og med 1. april.

Da passer det jo å legge ut mitt Faro Journalen-intervju fra 2001, med den da 18 år gamle platedebutanten. En annen versjon av samme intervju finner du her.

Les videre

Sensational: Sensasjonelt møkkete

Han er ikke på høyde med Kool Keith og MF Doom, men New York-rapperen Sensational er en av hiphopens mest eksentrisk og særpregede stemmer.

Karrieren har slett ikke vært noen dans på roser, men han er fortsatt med oss, sist hørt med et gjestevers i vinter.

Her er mine anmeldelser.

Les videre

Mavis Staples: Tilbake til røttene

Mavis Staples slapp nettopp ep-en Your Good Fortune, som du kan høre eller kjøpe her.

Her er min anmeldelse av 2007-comebacket We’ll Never Turn Back, et samarbeid med Ry Cooder.

Les videre

Ikke-legendarisk konsert 2: Alicia Keys i Spektrum

Les videre

Da The Black Eyed Peas ble masete

Det var en gang at The Black Eyed Peas var en lovende hiphopgruppe, og will.i.am er fortsatt en strålende produsent med flere fine soloplater bak seg. Men med årets #willpower tipper også solokarrieren over i masepopen.

Gjennombruddet Elephunk (2003) hadde flotte singler som «Let’s Get It Started», «Shut Up» og «Where is the Love», men med Monkey Business (2005) var det ikke noe moro lengre.

Men sjekk ut Behind the Front (1998) og Bridging the Gap (2000), som viser at et annet Black Eyed Peas er mulig. Og ikke glem will.i.ams Must Be 21 (2003).

Les videre

The Hives: Med rockens urkraft

For ti år siden var The Hives heitere enn nybakt brød, men hvor mange av dere har egentlig hørt 2007s The Black and White Album? Fredag 1. juni vender svenskene tilbake med albumet Lex Hives, og her er mitt 2001-intervju og anmeldelse av 2004-skuffelsen Tyrannosaurus Hives.

Les videre

Soundtracks, dag 5: Fra svindelen Schpaaa til blinkskuddet City of God

Soundtracks-uka, dag 5: Et ekletisk knippe filmmusikk-anmeldelser, fra norske bomskudd som Schpaaa og S.O.S. til Tom Waits’ minst kjente album og blinskuddet City of God.

Les videre

Da D’Angelo debuterte

I kveld skal jeg forhåpentligvis på min første D’Angelo-konsert (nei, jeg var ikke på Quart i 2000). I den anledning har jeg spadd opp min Klassekampen-anmeldelse av 1995-debuten Brown Sugar, som jeg den gang karakteriserte som svært lovende – om enn litt kjedelig.

Voodoo er jo mesterverket, men det var Brown Sugar som virkelig satte fart i bølgen av retrosoul, eller neosoul, midt på 90-tallet. For meg var den en «slow grower», som hadde vokst seg langt større da jeg seinere anmeldte debutplatene til Maxwell og Erykah Badu (legger ut de i morra). Les mer om bakgrunnen for amneldelsen over på Jubel.

Fun fact: D’Angelo ble anmeldt sammen med platene til L.V. og Raw Stylus. Hvem husker dem i dag?

Les videre

Afrika rapper

I kveld blir det konsert med rapperen Azagaia og seminaret «Hiphop som politisk virkemiddel i Afrika» på Parkteatret. Jeg sitter i panelet, sammen med Azagaia, professor Helge Rønning og seniorforsker Siri Lange. Seminaret begynner kl. 1830, konserten ganske umiddelbart etter – i 2030/21-draget.

Jeg har tidligere lagt ut mye av det jeg har skrevet om afrikansk hiphop, som intervju med senegalesiske Wagëblë, koblingene mellom bloddiamanter og blingbling-industrien og den briljante samleplata Africa Raps, så i dagens anledning har jeg invitert gjesteblogger Mikal Hem, kjent for geniale Diktatornytt. Denne saken skrev han i 2006, da vi begge jobba i Ny Tid. Les også intervju med Azagai i dagens Klassekampen.

Azagaia.

Les videre

Wagëblë og Senegals hiphoprevolusjon

Tirsdag 22. november feirer de senegalesiske norgesvennene Wagëblë albumet Message of HopeCafé Sør. De har fått med seg godfolk som Stella Mwangi, Haddy N’jie, Jabaman, Nasty Kutt, El Axel og Cheikh Lô. Her er mitt 2005-intervju med Waterflow og Eyewitness.

Les videre