Denne saken om crack og popkultur var jeg ganske godt fornøyd med, men jeg forsøkte samtidig å gape over veldig mye.
Jeg intervjua sosiologen Sudhir Venkatesh (filmatiseringa av boka Gang Leader for a Day er dessverre fortsatt i Limbo), gangstrapforskeren Eithne Quinn og krimforfatteren Dennis Lehane. Les hele intervjuet med sistnevnte her.
D2 runder ti år i høst, og hvem var den første jeg intervjua i 2007?
Det første intervjuet som kom på trykk var med tidligere trønderrapper Ståle «Stiil» Gerhardsen, som da var i ferd med å slå seg opp som trønderdesigner.
For å trekke linjene fram til i dag, stilte jeg 2017-Ståle de samme spørsmålene som kjendisene i fredagens enquete måtte bale med.
D2 fredag 2. november 2007.
Jeg har glemt å nevne at Lupe Fiasco slapp sitt sjette studioalbum, Drogas Light, i vinter. Men jeg vil nok heller finne fram igjen den forfriskende 2006-debuten.
Josef Yohannes er tilbake med den andre boka om superhelten The Urban Legend.
The Urban Legend sesong 2: Ingen vei tilbake! samler de seks heftene som utgjør «andre sesong», samt et spesialhefte om mobbing.
Her er teksten jeg skreiv som forord til første bok i 2014, Yohannes signerer for øvrig bøker på Outland i Kirkegata lørdag 13. mai kl. 13-15, og her kan du lese mitt 2012-intervju med Yohannes.
Mary J. Blige er tilbake med Strength of a Woman, hennes 13. studioalbum siden den klassiske 1992-debuten What’s the 411?.
Ustø på karrieren hennes? Hvorfor ikke begynne med en samleplate?
Roc-A-Fella-artister som Cam’ron og Beanie Sigel herjer på bloggen, men glem heller ikke debuten til Philaldelphia-duoen Young Gunz.
Gutta er fortsatt med oss: Young Chris slapp mixtapen The Network 4 i forrige måned, mens Neef Buck ga ut albumet Forever Do Me 8 i høst. Og begge gjester – selvsagt – eksmakkerens respektive prosjekter.
Var det noen rappere som klarte å forene norske hiphopfans på 2000-tallet, både de som sverget til New York og andre som foretrakk musikk fra California og sørstatene, så var det Cam’ron og hans Dipset-klikk: Juelz Santana, Jim Jones og Freekey Zeekey.
Dette var en gjeng som bli like viktig for New York på 2000-tallet som Wu-Tang Clan på 90-tallet.
Come Home With Me (2002) er Cam’rons mesterverk, kanskje derfor var jeg mer reservert til oppfølgeren Purple Haze.
Mens vi er inne på klassisk – og oversett? – gangstarap: Philadelphia-rapperen Beanie Sigel var en av mine store favoritter på 2000-tallet.
Her er min anmeldelse av The B. Coming, men sjekk for all del også ut The Truth (2000) og The Reason (2001).
50 Cent har gitt ut en god, gammeldags samleplate. Det er gått hele 14 år siden albumdebuten, og du husker vel hvilken innertier Get Rich or Die Tryin’ var?
I morgen har jeg en større sak om produksjonsduoen Stargate på trykk i D2.
I researchen var det interessant å møte seg selv i døra som anmelder, spesielt å se hvordan jeg skrøt av deres flørting med amerikansk r&b i arbeidet med Mis-Teeq.
Og når jeg fem år senere slakter dem fordi de drar Rihanna mot rockeballadeland med «Unfaithful». Nå skal det sies at Mikkel S. Eriksen fortalte at han nettopp var inspirert av Evanescence da han skreiv denne.
Disse to artistene er også svært viktige i Stargate-historien: I 2003 blir Mis-Teeqs «Scandalous» en tidlig smak på amerikansk suksess, mens «Unfaithful» og «So Sick» av Ne-Yo står igjen som øyeblikket der Stargate virkelig fant sin egen stil.
Mitt første intervju med Stargate finner du her.
Øyvind Holen 