Min sommer som jazzreporter på Kongsberg

Eller rettere sagt: «Min dag som jazzreporter», for VG spanderte ikke på noe overnatting – så det ble med en dagstur i juli 1996.

Gledelig å se at det bare tok 21 år fra reportasjen «Ungdommen kapres av jazzen» til Kongsberg Jazzfestival opprettet eget rusfritt område på Kirketorget.

Matoma, Nico & Vinz og Gabrielle på årets Kongsbergjazz. Men er det jazz?

20 år siden So What! åpnet

Det er 20 år siden osloklubben So What! åpnet dørene i desember 1994, og lørdag 6. desember feirer gamle eiere, artister og stamgjester seg selv i sitt gamle lokale, som nå er Jæger.

Denne saken skrev jeg på tampen av 2002, da klubben feiret sitt åtteårsjubileum i fem uker. Men allerede året var det kroken på døra.

KOMMER NEPPE I 2014: Queens of the Stone Age.

Øyafestivalen og oslobølgen

Onsdag 6. august er det duket for den første Øyafestivalen på Tøyen, etter opphold på Kalvøya og i Middelalderparken.

Da passer det bra å legge ut denne 2003-saken, der Øyafestivalens Claes Olsen slo et slag for en musikalsk oslobølge. Har vi ikke fått den nå?

Mer om Øya 99 og Øya 02.

Klubb-Oslo vs. Kulturbyen Oslo

Tredje sak om Klubb-Oslo: I 2003 skrev jeg denne saken om forholdet mellom Klubb-Oslo og Oslo drøm om å bli kulturby i 2011. Les de to andre sakene her og her.

Klubb-Oslo anno 2002

Siden debatten om Klubb-Oslo er oppe og går igjen: I 2002 skrev jeg denne saken om hvordan en ny generasjon klubbere pustet nytt liv i Klubb-Oslo. Her er det garantert noen utesteder du husker, og noen du har glemt.

Debatten om Klubb-Oslo

Mandag 13. desember kl. 18 inviterer Musikkbyen Oslo til debatt om Klubb-Oslo på Mono. Da passer det bra å legge ut mine saker fra 2001, da Blå kom inn på statsbudsjettet og debatten om innholdet i og politikken rundt Klubb-Oslo skjøt fart.

Christian Wallumrød: En ny jazzalder

I forrige uke ble Lasse Thoresen og Christian Wallumrød nominert til Nordisk Råds musikkpris. Da passer det med en reprise på mitt Wallumrød-intervju om det spirende Jazz-Oslo, i anledning ECM-debuten No Birch fra 1997.