Magnus Tingsek ga nylig ut sitt sjette album, Amygdala. Jeg blei ikke så veldig imponert da han slo gjennom med andreplata World of Its Own i 2006.
Stikkord: John Legend
Etter gårsdagens Van Hunt-post: Hvor blei det av Detroit-sangeren Dwele?
Svar: Dwele forsvant aldri, selv om han ble droppa av Virgin. Han har gitt ut tre indie-album, som alle har kommet seg inn på Topp 10 på Billboards r&b-liste, sist 2012s Greater Than One, samt gjort låter med både Kanye West, DJ Quik og Big Sean.
Mandag 2. september vender John Legend tilbake med Love in the Future. Her er min anmeldelse av andrealbumet Once Again, som jeg syntes var «førsteklasses» den gang.
I dag lurer jeg egentlig mest på om anmeldelsen bør plasseres i «Øyvind angrer«-skuffen.
Mer om Legend her.
Det var en gang at The Black Eyed Peas var en lovende hiphopgruppe, og will.i.am er fortsatt en strålende produsent med flere fine soloplater bak seg. Men med årets #willpower tipper også solokarrieren over i masepopen.
Gjennombruddet Elephunk (2003) hadde flotte singler som «Let’s Get It Started», «Shut Up» og «Where is the Love», men med Monkey Business (2005) var det ikke noe moro lengre.
Men sjekk ut Behind the Front (1998) og Bridging the Gap (2000), som viser at et annet Black Eyed Peas er mulig. Og ikke glem will.i.ams Must Be 21 (2003).
R&b-artisten Keyshia Cole er tilbake med sitt femte album, Woman to Woman. Her er min anmeldelse av hennes mer enn lovende debutplate fra 2005. Sjekk også ut min hjerte/smerte-spilleliste over hos Jubel.fm.
Mandag 14. november spiller Aloe Blacc på Rockefeller. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje da jeg anmeldte hans originale og vågale debutskive i 2006.
Torsdag 19. mai framfører et celebert selskap J Dilla-albumet Welcome 2 Detroit på Fabrikken. Jeg har lagt ut mine Dilla-skriverier her tidligere, så nå benytter jeg anledningen til å poste det jeg har om tre av kveldens artister: Duoen Frank n Dank og talentfulle Elzhi, som først dukket opp som nytt medlem i Slum Village i 2002.
Da Kanye West debuterte med The College Dropout representerte albumet det endelige bryllupet mellom hiphop og soul, etter at sjangrene hadde beinflørtet i 15 år. Det gjør det til 00-tallets femte beste «urbane» album.
Det er nesten blitt en tradisjon. Etter at plateanmelderne har gjort opp status for året, slipper Anthony Hamilton årets beste soulskive. Årets The Point of It All er gull, men 2005s Ain’t Nobody Worryin‘ er fortsatt vinneren.
Det hardt å fatte i dag, men da Akon slo gjennom i 2004 sto han faktisk fram som et originalt talent. Fire år senere er han den forhatte gudfaren av smurfesoul. Og en av 2000-tallets største hitmakere.
Øyvind Holen 