Jeg skriver om fem norske tegneserier i lørdagens Dagens Næringsliv: O bli hos meg av Lene Ask (bildet), Likbilen av Knut Nærum og Karstein Volle, Inntrenger av Sigbjørn Lilleeng, Blasfemi av Trond J. Stavås og den nye Intet nytt fra hjemmefronten-boka fra Therese G. Eide.
Sistnevnte fikk bare plass på nett.
Onsdag 6. november hadde jeg den gleden å få intervju selveste Don Rosa på Serieteket i Oslo. Arild Midthun, Knut Nærum og Tormod Løkling var også med på moroa, og hele seansen blei filma.
Men hva opptakene skal brukes til, veit jeg ikke.
Jeg har for øvrig møtt Rosa én gang tidligere, da jeg intervjua ham tidlig i 1990-åra. Jeg har ikke lagt det ut på bloggen, men her kan du lese om «streiken» hans i 2002 og flere anmeldelser, mens ur-verkene hans fra 1970-åra blir omtalt her.
Og glem ikke min egen Donald-landet, som fortsatt er å oppdrive.
Her er alle de åtte bøkene jeg tipsa om i D2 tidligere i desember. Alle er utgitt på norsk i høst, med unntak av Arsène Schrauwen – som kom på vårparten.
Eldre tips i samme gata finner du her.
Det er mye snakk om gullaldre når man snakker om norske tegneserier. Dette skrev jeg om tematikken i Morgenbladet i 2003.
Er ting i endring?
En fotnote til torsdagens Jippi-luke: Er det flere enn meg som savner tegneseriene til Sven Tveit og Jarle Grinde?
Apropos ønskeliste: Jippi Forlag har siden starten i 1997 gitt ut over 160 hefter og bøker med tegneserier.
I år ønsker jeg meg Nedzus lykter av Rui Tenreiro til jul, mens Ida Eva Neverdahls I’m a girl it’s fantastic også bør stå på din…
Dette er den aller første saken som sto på trykk om Jippi i norske aviser.
Skal du gi julegave til meg, har No Comprendo Press levert kandidater i 25 år. I år ønsker jeg meg Bendik Kaltenborns Tegning, form og farge og Anna Fiskes Trær jeg har møtt.
Denne saken skreiv jeg i anledning tiårsjubileet i 2002 – director’s cut-utgaven finner du her.
Jeg har vært med å kåre de beste moderne norske juleheftene, og min personlige favoritt er heftet jeg trakk fram i min aller første sak om «alternative julestreker» i 1997 (som siden er blitt en årlig tradisjon i D2).
Hele lista over de elleve nominerte og de tre vinnerne kan leses i juleheftet Zelda: Hjem til jul, og 1997-saken under er altså fra årene før Pondus og Nemi fikk egne julehefter.
Etter gårsdagens 2003-oppsummering er turen kommet til 2004, hvor den norske tegneserien fortsetter sin klassereise inn i bokhandlene – hjulpet fram av Pondus, Nemi og Olaf G.
2002-oppsummeringa finner du her.
Tegneseriene har «stø kurs mot muldets mørke på kulturuttrykkenes kirkegård», slo Aftenpostens Joacim Lund fast på søndag.
Og joda, de tradisjonelle tegneserieheftene selger stadig mindre. Månedsheftet Sølvpilen, som er Lunds kroneksempel, forsvant faktisk fra bladhyllene alt i 1991.
Men det er godt gjort å skrive en kommentar om tegneserier i 2014 uten å nevne at samtidig som de forsvinner fra matbutikken har de banet seg vei inn i litteraturens verden, til toppen av bokbransjens bestselgerlister (Pondus) og litterære priser (Brageprisen i sakprosa til Munch). Og i USA går det heller ikke så verst.
La oss heller ikke glemme at to av 2014s tre største tegneseriehefter er norske, Pondus med 62.000 i opplag og nykommeren Lunch med 40.000. Ikke helt klar for kirkegården de heller.
Men det er riktig at tegneseriehefter ikke lenger er blant barn og ungdoms foretrukne massemedier, men den tendensen har vært tydelig i rundt 25 år nå. Derfor, en reprise på denne saken jeg skrev for VG i 1996. Og les for all del Ronny Kjelsbergs bloggpost om «Den store tegneseriedøden 1988-1993».
