Van Hunt: Afghan Whigs’ favorittsanger

The Afghan Whigs står igjen som ett av mine absolutte favorittband fra grunge-æraen, og når de nå vender tilbake med Do to the Beast, bandets første album siden 1998, ser jeg med glede at de har gravd r&b-artisten Van Hunt fram fra glemselen.

Så da er det på tide å sjekke ut hans to første album på nytt. Pass opp for referanseoverdoser.

Og hvor blei det egentlig av Van Hunt? EMI/Blue Note ga aldri ut tredjealbumet Popular [edit: han ga det ut selv, på trass og kun digitalt, under navnet The Popular Machine], men i 2011 vendte Van Hunt tilbake etter nedturen med albumet What Were You Hoping For?

Kom tilbake til bloggen i morgen, for en annen glemt soulhelt.

Drømmen om musikk-tv på NRK

I kveld kl. 2130 viser Studio 1 på NRK2 Karpe Diems historiske Spektrum-konsert.

Det er jo intet dårlig tilbud, men kjenner du likevel et savn av Lydverket eller lignende musikkjournalistiske tv-programmer?

Det er ingen ny følelse, for i 2001 skrev jeg om savnet av skikkelig dekning av populærmusikk på tv, skrevet for Faro Journalen. Dette var lenge før Lydverket var påtenkt, og hvem var redaktør for bransjebladet? Asbjørn Slettemark.

Asbjørn Slettemark, foto: Rashid Akrim, NRK P3

Da Erykah Badu og Maxwell debuterte

En oppfølger til gårsdagens D’Angelo-post: Mine anmeldelser av debutplatene til Erykah Badu og Maxwell i Klassekampen. Bonus: Tony! Toni! Toné! og Adriana Evans.

Pressebildet som forsvant: I 1997 hadde plateselskapet Universal ett – 1 – papirbilde av Erykah Badu. Jeg fikk låne det, mot at jeg dyrt og hellig lovet å levere det tilbake. Men desken i Klassekampen klarte såklart å rote det bort. Slik var det da!

Da D’Angelo debuterte

I kveld skal jeg forhåpentligvis på min første D’Angelo-konsert (nei, jeg var ikke på Quart i 2000). I den anledning har jeg spadd opp min Klassekampen-anmeldelse av 1995-debuten Brown Sugar, som jeg den gang karakteriserte som svært lovende – om enn litt kjedelig.

Voodoo er jo mesterverket, men det var Brown Sugar som virkelig satte fart i bølgen av retrosoul, eller neosoul, midt på 90-tallet. For meg var den en «slow grower», som hadde vokst seg langt større da jeg seinere anmeldte debutplatene til Maxwell og Erykah Badu (legger ut de i morra). Les mer om bakgrunnen for amneldelsen over på Jubel.

Fun fact: D’Angelo ble anmeldt sammen med platene til L.V. og Raw Stylus. Hvem husker dem i dag?

Hilife-soul med Sampeace Brown

Lørdag 7. mai spiller Sampeace Brown på Carolines Cafe & Bar i Christian Kroghs gate 32. Brown har holdt koken i musikkbransjen siden han var tenåring i Nigeria på 1970-tallet, men jeg har bare anmeldt én av hans mange plater. Her er den

Opaque: Kjekkasen fra Furuset senter

Opaques Gourmet Garbage (2001) er på min topp 5-liste over tidenes beste norske hiphopalbum, og når Furuset-rapperen endelig stikker hodet fram igjen, står gjesteverset på Jesse Jones‘ «Fra blokk til blokk» igjen som et av høydepunktene på 12 blokker og 1 vei inn.

Mens vi venter på mer fra «Mae» og Loudmouf Choir, her er mitt 2001-intervju. Ikke glem: Det nytter ikke å komme å være kjekkas på Furuset Senter!

Norsk deluxe-feber

Deluxe-feberen herjer i norsk rock. Bare i sommer har vi fått oppblåste album fra Motorpsycho, Madrugada, The Loch Ness Mouse og A-ha, men det var deLillos som var først ute. Så når kommer Svett smil, Varme mennesker og Neste sommer i deluxeinnpakning? For ikke å snakke om Jokke?

Mine R. Kelly-anmeldelser

Her er mine anmeldelser av det forrykte r&b-geniet R. Kelly. Les mer om mannen her.

Utelivsuke, dag 1: Siste dans på Jazid

Det skrives for få utelivssaker i norsk presse. Dagbladet Fredag og Aften leder an, og sist fredag hadde jeg gleden å skrive historien om Youngstorget i D2. Jeg benytter anledningen til å legge ut noen av utelivssakene jeg er mest fornøyd med, forhåpentligvis til både mimring og inspirasjon. Først ut: Siste fest på Jazid i 2002.

FOTO: JAZID.NO

Tiårets 10 beste #9: Scarface

Texas-veteranen Scarface imponerte og overrasket med The Fix, hans sjuende soloalbum. Det ga ham niendeplass på min liste over 00-tallets beste «urbane» album. Her er min originalanmeldelse fra Dagsavisen.