Søndag 14. januar fyller LL Cool J 50 år.
Han er jo en av de viktigste rapperne i hiphophistorien, men jeg har aldri skrevet om de beste av hans 13 studioalbum.
Her er mine anmeldelser, men lytt til samleren All World mens du leser.
Musiq Soulchild er tilbake med dobbeltalbumet Feel the Real, hans åttende studioalbum siden 2000-debuten Aijuswanaseing.
Her er min anmeldelse av fjerdeplata.
Mary J. Blige er tilbake med Strength of a Woman, hennes 13. studioalbum siden den klassiske 1992-debuten What’s the 411?.
Ustø på karrieren hennes? Hvorfor ikke begynne med en samleplate?
Bloggen tar opp tråden fra fjorårets 1996-festival, og konser i dagene som kommer på album som feirer 20-årsjubileum i 2017.
Først ut: Janet Jacksons mesterverk The Velvet Rope.
Ameriie er tilbake med Drive EP, men på tross av at hun i 2010 la til en ekstra «i» i artistnavnet føles det ut som om hun aldri klarer å oppfylle potensialet i gjennombruddssingelen «1 Thing».
Her er min anmeldelse av Touch-albumet, og apropos potensial, hvor blei det egentlig av Rich Harrison?
1996-festivalen avsluttes med følgende innrømmelse: Jeg var ikke fan av debuten til Jaÿ-Z (ja, han brukte umlaut over y-en).
Jeg foretrakk lenge 2Pac framfor Biggie og Nas framfor Jay Z, det var vel først med The Blueprint jeg måtte oppgi all motstand.
Reasonable Doubt ble først anmeldt i 1997, jeg kunne ofte vent en god stund for heller å få en anledning til å prøve å trekke noen linjer .Og for en konkurranse det ble da, dere: Life After Death av The Notorious B.I.G. og The Untouchable av Scarface (og Conflicts & Confusion av Crime Boss).
Hvis jeg måtte velge én av disse platene å ta med meg på en øde øy, tror jeg det fortsatt blir Scarface.
Gleden var stor da Missy Elliott plutselig dukket opp med første smakebit fra sitt sjuende album, hennes første siden The Cookbook i 2005.
Og grav deg for all del bakover i katalogen for mer gull. Sjekk samleplata nederst i posten for eksempel.
Mer om Missy og Timbaland her.
Sommerens gjenhør med P. Diddy & The Bad Boy Family måtte selvfølgelig føre til noen nye runder med Child of the Ghetto, den mesterlige soloplata til G. Dep.
Dessverre var det ikke begynnelsen på noe stort, men på en nedtur som sendte G. Dep i fengsel for overlagt drap. Les gårsdagens post for den historien, her er min opprinnelige anmeldelse av plata.
Bonus: Anmeldelse av Bad Boys II: The Soundtrack.
Hva gir du meg? Jeg hadde ikke forventa at en Diddy-plate fra 2001 skulle bli sommerens soundtrack, men den siste uka har jeg knapt spilt annet enn The Saga Continues …
Den konkurrerer med Last Train to Paris (2010) i kampen om å være Diddys beste plate, men konteksten er like bemørk som plateomslaget. For dette er hiphopens svar på Eksorsisten, det henger en tydelig forbannelse over rapperne som bidro.
Øyvind Holen 