Tror du ikke jeg har skrevet to saker i Eno nr. 11, som er i butikkene torsdag 14. februar?
Jeg har intervjua r&b-stjerneskuddet Dawn Richard over fire sider, og i tillegg har jeg skrevet åtte sider om kanskje det definitive grungebandet, nemlig Mudhoney (Melvins er nærmeste konkurrent).
Men frontmann Mark Arm, han som satte ordet «grunge» ned på papiret om sitt eget band allerede i 1981, er ikke komfortabel med verken begrepet eller sjangeren.
– Jeg bryr meg ikke om hva folk synes om grunge, det betyr null og niks for meg. Det var punkrock som endret livet mitt. Grunge handlet mest om markedsføring, sier han i intervjuet, der også produsent Jack Endino er intervjua om sitt arbeid med Mudhoney og forgjengeren Green River.
Sjekk også ut forrige nummer av Eno.
When I visited Seattle this summer, for the purpose of writing a 20th anniversary story on grunge for Dagens Næringsliv, I bumped into Screaming Trees drummer Barrett Martin.
He was just about to release the Screaming Trees swan song Last Word on his own label, and here’s my interview in full.
PHOTO COURTESY OF JAMES REXROAD. Visit his web page.
Hva er egentlig stonerrock? – For meg er stonerrock et salgstriks, ingen sjanger. Det erstattet grunge som samlebetegnelse for tung rock da grunge ble et skjellsord, mener Josh Homme fra Queens of the Stone Age, Kyuss og Them Crooked Vultures.
Grunge eller ikke grunge, det er spørsmålet. Uansett, konserten med Sonic Youth og Pavement på Alaska i 1992 står igjen som kanskje det aller største øyeblikket i min grungeperiode. Min 2003-anmeldelse av deluxeutgaven av Dirty kan være preget av dette.
Grungeuke på bloggen, i anledning fredagens Dinosaur Jr.-konsert. Denne teksten skrev jeg i Ny Tid, i forbindelse med Kurt Cobains 40-årsdag i 2007.
Sexshow, sexschmow. Dagens konsert med Mudhoney er en av de beste grunnene for Storåsfestivalens eksistens, og de gamle grungeheltene fra Seattle gir fortsatt ut bra plater.
Øyvind Holen 