Etter St. Louis-uka på bloggen føles det naturlig å følge opp med en uke viet flere one hit wonders fra tidlig 2000-tall.
Først ut: R&b-artisten Houston fra Los Angeles, som ikke må forveksles med kollega Marques Houston.
Denne Houston har en mørk historie etter hiten «I Like That».
Kokane er aktiv som aldri før, og slapp nettopp dobbeltalbumet King of G Funk, som er hans sjuende album bare i løpet av 2010-årene. Han er også med på det kommende J Dilla-albumet.
Da passer det bra å legge ut denne teksten fra fjorårets Ruthless Records-julekalender på Jubel.fm.
Og sjekk ut min Kokane-spilleliste nederst på sida.
Onsdag 25. juni kommer Prodigy og Havoc i Mobb Deep til et utsolgt Parkteatret. Deres The Infamous (1995) og Hell On Earth (1996) er pensum for hiphopfans, men her mine anmeldelser av Infamy og Amerikaz Nightmare.
Tirsdag 15. oktober slipper Devin the Dude sitt åttende soloalbum, One For The Road, båret fram av den «norske» singelen «Probably Should Have» (produsert av Souldrop). Hør hele albumet her.
Her er min anmeldelse av gjennombruddet Just Tryin’ Ta Live, etter flere år i grupper som Oddsquad og Facemob.
[Edit: Konserten er utsatt, men ny dato er ikke offentliggjort ennå.]
Freedag 10. mai kan du oppleve selveste Philly Freezer, Freeway, på Sawol, og her er min anmeldelse av solodebuten.
I ettertid ser jeg at jeg var i overkant begeistret for produsenten Just Blaze og for lite begeistret for rapperen Freeway, men karakteren står seg. Uansett, husk at dette var på tiden da Just Blaze og Kanye West satte standard for Roc-A-Fella-sounden.
Er soundtrackplata i ferd med å dø, nå som vi ikke kjøper cd-plater mer? Uansett, hvor viktig var vel ikke hiphop-soundtracks for oss som kjøpte plater på 90-tallet?
Mye var vanskelig å få tak, cd-plater var dyrt, så soundtracks som Above the Rim, Judgment Night og Menace II Society ble en viktig kilde til nye låter og nye artister. Jeg oppdaga for eksempel 8Ball & MJG gjennom konsekvent sterke bidrag på samleplater. Så her er et stort knippe av mine anmeldelser, der påfallende mange av dem ble utgitt i 2003.
Tirsdag 20. desember spiller Game – tidligere The Game – på Sentrum Scene. Jeg har ikke anmeldt noen av hans fire studioalbum, men hele tre av hans tallrike mixtapes.
Alle snakker (selvsagt) om at DJ Quik skal spille på Fabrikken onsdag 21. september, men ikke glem at det faktisk er Xzibit som topper plakaten. Hans to første album er semiklassikere, men de anmeldelsene har jeg dessverre ikke elektronisk. Så her er tre av hans mer maskinmessige oppfølgerne.
Stakkars Knoc-turn’al! Selv om han debuterte på Dr. Dres 2001, sliter han i skyggen av Snoop Dogg, debutalbumet ble aldri gitt ut, og vi venter fortsatt på The Book of Knoc. Imens kan du laste ned mixtapen 1-11-11 (The Prequel), og lese min kjølige anmeldelse av debutalbumet.
Nate Dogg er død, bare 41 år gammel. Her er en liten påminner om hvor mange klassiske låter refrengmaskinen satte preg på. Som han selv sang: «Just give me a beat that’s bangin’ / I’ll bust til I’m deceased».
Øyvind Holen 