Mandagens bloggpost om humorbladet <Geek> minnet meg om John Olaf Holtet, som i 1996 stiftet Foreningen for nerdenes vel, ga ut boka Nerden og prøvde seg som standupkomiker.
Men hvor ble han av? Det finnes ingen spor av ham på nettet, men jeg håper Holtet fortsatt er med oss, at han har flyttet utenlands eller skiftet navn.
Dette skrev jeg i 1996.
Dette var oppfølgersaken, hovedsaken følger under.
Husker du The Majesticons og The Infesticons? Hjernen bak, rapperen Mike Ladd, er aktiv som bare det, og ga nylig ut Holding It Down: The Veterans’ Dreams Project, et samarbeid med pianisten og komponisten Vijay Iyer.
Det fikk meg til å grave arkivet, og jeg hadde faktisk glemt at jeg intervjua Ladd i 2003.
Får karrieren til Pharrell Williams et oppsving som følge av suksessen med Daft Punk-låta «Get Lucky»?
Jeg vil uansett benytte anledninga til å mimre om de tidlige bedriftene til produsentduoen The Neptunes, den sjangerknusende gruppa N*E*R*D, samt den ikke like spennende solokarrieren.
Du kan sjekke ut denne miksen mens du leser.
Torsdag 29. september kl. 19 arrangerer Fett sleppefest og debatt om hiphop og kvinnesyn på Litteraturhuset, med undertegnede og tre rappere i panelet: Vågard fra A-laget, Mari fra Hank & Mari og Whims.
Tirsdag 28. juni debuterer Linkin Park omsider på norsk jord, nærmere bestemt på Hovefestivalen. Da jeg så dem på Reading-festivalen sommeren 2003 leverte de stor underholdning, men anmeldelsen av remiksplata Reanimation er det eneste jeg har skrevet om amerikanerne. Men sjekk ut denne saken om numetal for mer.
Året var 2002: Hiphopprodusentene regjerte hitlistene, måkte inn dollar og sto fram som trendsettere og lønnsadel i musikkbransjen. Åtte år senere er mye det samme, selv om vi fortsatt venter på Dr. Dres Detox, stjerneglansen til Timbaland og The Neptunes har falmet og Irv Gotti har ramla av lasset.
Da Kanye West debuterte med The College Dropout representerte albumet det endelige bryllupet mellom hiphop og soul, etter at sjangrene hadde beinflørtet i 15 år. Det gjør det til 00-tallets femte beste «urbane» album.
Øyvind Holen 