Forrige ukes sak om Snuten og elektroclash sneiet innom Nebraska-bandet The Faint, som ikke er savna, men fortsatt er med oss.
De har nettopp oppsummert karrieren med samleplata Capsule: 1999-2016, så da passer det fint å børste støv av dette 2002-intervjuet – opprinnelig en undersak til denne saken om New York-bandet Radio 4.
«Rap og politikk spessial», uke 11: Michael Franti har vært en av de mest politisk engasjerte rapperne siden han debuterte med The Beatnigs i 1988, og driver fortsatt med «music and politics».
Han ble for alvor kjent med Disposable Heroes of Hiphoprisy i 1992, og har siden holdt flammen i live med bandet Spearhead. Jeg intervjuet ham i 2006, og han slapp nettopp albumet All People.
Og 29. august er det Rapvalg på Blå.
I mai skal jeg på Primavera Sound-festivalen i Barcelona for første gang, og gjett hvem som er headlinere? Jo, Blur og The Postal Service. Elektropopduoen som bare har gitt ut ett album.
Men Give Up, av Jimmy Tamborello fra Dntel og BenGibbard fra Death Cab For Cutie, er faktisk plateselskapet Sub Pops nest mest solgte utgivelse, etter Nirvanas Bleach, og har solgt godt over millionen i USA alene. Nå slippes den i deluxeutgave i anledning tiårsjubileet, og jeg feirer med å legge ut min 2003-anmeldelse – med tre The Postal Service-aktige plater som bonus.
PS! Det forundrer meg heller ikke hvis norske Alfred Hall har hørt mye på denne skiva.
Siden jeg var inne på morsomme musikalske duoer i gårsdagens bloggpost om They Might Be Giants: Min eneste anmeldelse av Sparks.
Lørdag 19. november spiller Junior Boys på Jæger. Her er min anmeldelse av deres feiende flotte andrealbum So This Is Goodbye.
Øyvind Holen 