1997-festivalen: Busta Rhymes

«For solid» var dommen over Busta Rhymes’ andre soloplate, gitt ut året etter solodebuten The Coming. Blei Bustas millenniumsangst for mye av det gode?

Bonus: Dansk triphop fra Sorten Muld, slapp popreggae fra Finley Quaye.

DJ Vadim: Late beats

Amon Tobin representerte Brasil, mens DJ Vadim var russeren på Ninja Tune, født i St. Petersburg og oppvokst i London.

Jeg anmeldte aldri noen av hans tallrike U.S.S.R.-utgivelser, men her er to andre.

Tungvektfinale: Dizzee Rascal vs Wiley

Brithop-uka, dag 4: Jeg kåret Wiley til vinner da han og rivalen Dizzee Rascal ga ut album samtidig i 2007, selv om sistnevnte nok solgte mest plater.

Mer britisk hiphop her og her.

Neneh Cherrys søte hevn

Neneh Cherry er tilbake med Blank Project, hennes første soloalbum siden Man fra 1996.

Her er mitt store 2012-intervju i forbindelse med første skritt av comebacket, The Cherry Thing, samarbeidet med den svensk-norske jazzgruppa The Thing.

Anne Lorentzen til minne

Fredag 3. desember døde musiker og forsker Anne Lorentzen, bare 50 år gammel. Jeg kjente henne ikke, men velger å hedre henne med å minne om en undervurdert musikerkarriere.

Lorentzen ga ut seks album, ett med duoen Ravn og fem i eget navn. Her er min anmeldelse av solodebuten fra 1997.

Kari Rueslåtten vender tilbake

Mandag 9. september vender Kari Rueslåtten tilbake med singelen «Why So Lonely», etter en åtte års pause fra musikken. Hun ble først kjent som trolsk vokalist i metalbandet The 3rd and the Mortal, og låta ble opprinnelig gitt ut i 1994.

Rueslåtten gikk solo i 1997, men jeg var ikke så imponert over andrealbumet, Mesmerized. Her er min lunke anmeldelse.

Bleik soul med James Blake

Fredag 9. august kan du oppleve James Blake på Øyafestivalen. Men så du ham da han spilte i Oslo i 2009, 2010 og 2011?

Dette intervjuet er fra vinteren 2011, rett før Skrillex og resten av brostep-gutta kuppet hele dubstepskiten. Dubstep anno 2006 her.

Jeg skriver om Opaque og Geoff Barrow i Eno

Torsdag 29. november er et nytt nummer av det feiende flotte musikkmagasinet Eno i kioskene, og jeg bidrar med to saker: Et essay om Opaques Gourmet Garbage, en sterk kandidat til tittelen «tidenes beste norske hiphop-album». Eno-kollega André Løyning har også fått den mediesky rapperen i tale, i et av de første Opaque-intervjuene siden undertegnede snakket med ham helt tilbake i 2001.

Ikke nok med det: Jeg har også intervjuet Geoff Barrow, ikke om Portishead, men den fascinerende musikken han skrev til Judge Dredd, men som ulykkeligvis ikke ble brukt i filmen. Retrofuturisme av ypperste slag.

I kveld feirer Eno to år og ti numre på Blå, og da passer det å minne om denne spådommen fra arkivet.

Kaada: To intervjuer og én anmeldelse

Onsdag 22. august slipper Kaada albumet Kaada & The Late Bloomers in Concert. Her er to intervjuer og én plateanmeldelse.

FOTO: OBSERVATORIET

Wu-Tang Clan: Stjeler fra kulturens søppelbøtte

Året var 1997, Wu-Tang Forever gikk rett inn på sjetteplass på VG-lista og et fulltallig Wu-Tang Clan skulle spille på Kalvøya. Da rydda Klassekampen to sider til denne saken.

Jeg var selv på plass på Roskilde for å se gjengen, men etter konserten på Hultsfredfestivalen ble både Roskilde- og Kalvøyakonserten avlyst. Jeg har sett Raekwon, Ghostface og GZA/Genius live, men aldri klanen samlet [Edit: Jeg så dem på Primavera-festivalen i 2013, men uten Method Man, Raekwon og Cappadonna].