Tilbake i 1997 intervjua jeg billedkunstneren Daniel Østvold i salige Osloposten. Da hadde han nylig begynt å lage tegneserier.
Det gjør han fortsatt, og med de ferske The Kinks Kartoon og The R.E.M. Cartoon når han bredere ut enn noensinne. Les det ferske intervjuet i dagens D2, og sjekk ut det gamle intervjuet under.
Idlewild er ikke bare det dårligste OutKast-albumet, det er også navnet på et skotsk band som nekter å gi seg – med sju album siden debuten i 1998.
De ga ut Live in 2015 i år, og her er mine anmeldelser av The Remote Part og Make Another World.
Idlewild ble også gruppert innafor den lite omtalte postbritpop-utveksten «Cool Caledonia», sammen med Travis og The Supernaturals. Får vi en revival snart?
Endelig skal jeg få se Pixies! Torsdag 14. november kommer de til Sentrum Scene, men dessverre uten Kim Deal. 😦
Uansett: Hva har David Bowie, Kurt Cobain, Múm og Thom Yorke til felles? De er/var alle store Pixies-fans.
Onsdag 8. august kommer Bob Mould til Øyafestivalen for å spille gjennom Sugar-debuten Copper Blue (årets album i NME 1992). Jeg var så heldig å få se Sugar på Roskilde ’93, rett etter slippet av det fabelaktige minialbumet Beaster. Men tenk om han kunne spilt en konsert med høydepunkter fra solokarrieren, Hüsker Dü og Sugar! Da hadde jeg kjøpt billett.
Uansett: Denne saken om Mould og den yngre tvillingsjelen Frank Black (Francis) skrev jeg i 2005.
BOB MOULD
Jeg tviler på at The Shins’ nye plate Port of Morrow får så mange runder hjemme hos meg, og det fikk ikke forgjengeren Wincing the Night Away heller. Det ser ut som Chutes Too Narrow kaster for lange skygger.
Vi tjuvstarter den kommende Idol-uka med et lite vorspiel: Idol viser oss nemlig at norsk ungdom gir blanke i musikkpoliti og kredrock. De digger fortsatt Gavin Degraw og Michael Bublé, og sannelig er ikke Degraw tilbake med ny plate også. Denne saken skrev jeg i 2006.
Gavin Degraw.
Mye skrives om det revolusjonerende musikkåret 1991, ett år som utvilsomt ga oss mange geniale plater. Men koker hele den alternative musikkrevolusjonen – med grunge og gangstarap i spissen – bare ned til noe så kjedelig som en endring i innrapporteringsrutinene til den amerikanske albumlista?
Efil4zaggin av N.W.A., et av de første albumene som toppet Billboard-lista etter omlegginga i mai i 1991.
Grunge eller ikke grunge, det er spørsmålet. Uansett, konserten med Sonic Youth og Pavement på Alaska i 1992 står igjen som kanskje det aller største øyeblikket i min grungeperiode. Min 2003-anmeldelse av deluxeutgaven av Dirty kan være preget av dette.
Øyvind Holen 