I går fikk du møte $ushi x Kobe på bloggen, i dag er turen kommet til sjumannskollektivet Hester V75.
I morgen: Rapspillets Obama.
Les den opprinnelige D2-saken her.
Hester, fra venstre: Eirik Aas, Rafael Eish, Valdar «Pinto» Nyvoll, Peder Niilas Tårnesvik, Bendik Martinus «DJ TBC» Notøy, Ingebrigt Ryland Røyane og David Grytten
FOTO: HELGE SKODVIN/D2
Oslobandet The White Birch er tilbake med The Weight of Spring, deres første album siden 2005.
Eller «deres», The White Birch anno 2015 er enmannsbandet til Ola Fløttum, hvilket jo forklarer hvorfor det også minner musikalsk om soloprosjektet Portrait of David.
Uansett, da passer det bra å finne fram dette 2002-intervjuet, krydret med noen anmeldelser.
Og det blir sannelig norsk depperock/slowcore/postrock-uke på bloggen resten av uka.
Hvem husker «det tristeste bandet i verden», alias Vegard Blombergs View, som ga ut All Love Is Love Forever i 2001?
Her er mitt 2001-intervju. Hør albumet hos Wimp.
Betsey var bandet til Thomas Trælnes, som ga ut albumet Let the World Go On i 1999. Det ble dessverre bare med den plata.
Jeg likte det, og da Trælnes plutselig dukket opp backstage på Roskilde-festivalen [edit: Nyere forskning viser at det må ha vært Betsey-bassist Lorry Kristiansen, nå fast i Zeromancer] for å håndhilse og takke for anmeldelsen var det faktisk ett av de fineste øyeblikkene jeg har opplevd som plateanmelder.
(Flere oversette artister finner du her, her, her, her, her, her, her, her og her.)
Lørdag 15. juni spiller Mew på Bergenfest. Danskene har et godt stykke igjen for at jeg kan kalle dem personlige favoritter, men jeg har jo intervjua dem, i forkant av 2003s gjennombruddsalbum Frengers. Dette eposet om dansk rock sto på trykk i Dagsavisen i 2002.
Lørdag døde Jason Molina. Han etterlater seg en rik katalog med plater, både i eget navn og under bandnavn som Songs: Ohia og Magnolia Electric Co. Her er mine to anmeldelser.
Torsdag 28. oktober spiller Mark Kozelek på John Dee. Karen har vært en av mine favoritter siden Red House Painters dukket opp tidlig på 1990-tallet, men denne anmeldelsen av bandet Sun Kil Moon er det eneste jeg har skrevet om karen.
Det finnes hundrevis, sikkert tusenvis, av ufortjent oversette band der ute. Jeg vil slå et slag for noen av dem, og først ut er slowcorepionerene Idaho.
Øyvind Holen 