Det er mye snakk om gullaldre når man snakker om norske tegneserier. Dette skrev jeg om tematikken i Morgenbladet i 2003.
Er ting i endring?
Det er mye snakk om gullaldre når man snakker om norske tegneserier. Dette skrev jeg om tematikken i Morgenbladet i 2003.
Er ting i endring?
Han har navn som en tegneseriefigur, men ikke la det stoppe deg fra å sjekke ut tegneren Farel Dalrymple.
For eksempel i den flotte science fiction-serien Prophet, superheltserien Omega the Unknown, skrevet av forfatteren Jonathan Lethem, eller Caper, som jeg har anmeldt under. Selv må jeg få sjekket ut Pop Gun War snart, som han også har skrevet.
Road to Perdition er best kjent som den Oscar-belønnede spillefilmen med Tom Hanks i hovedrollen. Du har kanskje fått med deg at den er basert på en tegneserie, men visste du at tegneserien har fått intet mindre enn fire oppfølgere? Nå leser jeg Return to Perdition, som utspiller seg på 1970-tallet.
Nå som tegneserier endelig er definert som høykultur (jeg trodde for øvrig dikotomien høykultur/lavkultur var sendt på skraphaugen for lengst?), er det noen og enhver som har store hull i høykulturdannelsen sin. Dermed er det på høy tid at du kaster deg over noen tegneserieromaner.
Denne saken skrev jeg i Ny Tid, i forbindelse med at Hollywood i økende grad gikk etter historiene, og ikke figurene, i sine tegneseriefilmatiseringer.
Etter suksesser som 100 Bullets og Criminal lanserer DC Comics nå underbruket Vertigo Crime. Først ut er tegneseriekrimromaner som Brian Azzarellos Filthy Rich og Ian Rankins Hellblazer-historie Dark Entries. Forrige forsøk, etiketten Paradox Press, ga oss Road To Perdition og A History of Violence.
La norsk krim hvile i sommer, og sjekk heller ut noen amerikanske krimtegneserier. De har nådd kinolerretet med storfilmer som Road To Perdition, Sin City og A History of Violence, og det er mye mer der ute.
Glem Sin City. Det er 100 Bullets som har satt ny standard for krim i tegneserieform. Nå er serien fullført etter – nettopp – 100 numre.