Cypress Hill er tilbake

Cypress Hill er tilbake med Elephants on Acid, deres første album siden 2010s Rise Up.

Cypress Hill (1991) og Black Sunday (1993) er selvsagt klassikere, men jeg har bare anmeldt disse to langt stussligere forsøkene.

Sjekk heller ut Prohibition, Prohibition Part 2 og Prohibition Part 3, B-Reals tre duoalbum med Berner, om du vil høre noe moderne fra den kanten.

One hit wonder-uka, dag 5: Bone Crusher (og Killer Mike)

«Never Scared», der har du en debutsingel! Men Bone Crusher klarte aldri å følge opp. 2009-mixtapen Planet Crusher er siste livstegn.

Jeg anmeldte debutalbumet sammen med Killer Mike, som har fulgt opp med både Run the Jewels og en høyst vital solokarriere. Men noen ny hitsingel på linje med OutKasts «The Whole World», det har han ikke fått. Bortsett fra «Never Scared» da.

Tredjemann på låta, T.I., derimot: Etter «Never Scared» har han levert åtte amerikanske Topp 20-hits og bidratt på ytterligere fem, deriblant listetopperne «Whatever You Like», «Live Your Life», «Blurred Lines» (med Robin Thicke) og «My Love» (med Justin Timberlake).

Straight into Hollywood: The Get Down, Straight Outta Compton og Empire

Fredag 7. april avduker Netflix andre sesong av tv-serien The Get Down [Edit: Det var visst andre del av første sesong].

Jeg skreiv denne teksten om hiphopifiseringen av Hollywood i forkant av første sesong.

New Kingdoms uhyggelige hiphop

Med Paradise Don’t Come Cheap (1996) ga New Kingdom ut ett av 1990-åras mest særegne hiphopalbum. Dessverre ble det også svanesangen til duoen jeg kalte Tom Waits‘ uekte hiphopsønner.

Da jeg besøkte DP-festivalen

Tv-dokumentaren Punkz var en fin oppsummering av den norske punkhistorien, men noen huller var det. Hvor var kristenpunken for eksempel?

Sommeren 2002 besøkte jeg DP-festivalen på Motangen i Blaker, og skrev saken «Rock, kärlek og Jesus».

Orishas og hiphop cubano

«Rap og politikk spessial», uke 10: Hva vet du om cubansk hiphop – la moña?

Mer om politisk hiphop her, her og her. Neste uke: Michael Franti i The Beatnigs, Disposable Heroes of Hiphoprisy og Spearhead. Mer om hiphop latino her.

Public Enemy: Fra tidløst til utdatert

«Rap og politikk spessial», uke 2: Er Public Enemy den politiske hiphopens hellige gral? Får vi noen gang et lignende politisk prosjekt? Vil vi ha det? Du må i alle fall ha hørt gruppas tre første album om du er det minste interessert i hiphop. Eventuelt denne samleplata.

Mer om politisk hiphop her, her , her og her. Neste mandag: Spike Lee.

Jeff Chang: Hiphops politiske historie

Som i 2011 arrangeres Rapvalg, dels en musikkonkurranse om å skrive raptekster om samfunnsrelaterte eller politiske temaer, og dels en bevisstgjøring av verdien av å stemme. Finalen holdes på Blå torsdag 29. august, og fram til da blir det «Rap og politikk spessial» hver mandag på bloggen.

Først går vi tilbake til begynnelsen. I boka Can’t Stop Won’t Stop forteller Jeff Chang hiphophistorien gjennom politiske briller, og tar livet av flere myter på veien.

Mer om politisk hiphop her , her og her. Neste mandag: Public Enemy.

Jam Master Jay: Farvel med en ekte b-boy

Alle snakker om 2Pac og The Notorious B.I.G., men i dag er det ti år siden Jam Master Jay fra Run-DMC ble skutt ned og drept i New York, 37 år gammel. Da skrev jeg denne saken.

Les også mitt intervju med DMC her.

Onyx: Fra aggresjon til desperasjon

I kveld spiller Onyx – bandet som mer enn noen andre innførte poging i hiphop – i Kristiansund. Lørdag i Bergen, og på søndag kommer turen til Oslo og John Dee. Her er mine to anmeldelser, av det undervurderte andrealbumet All We Got Iz Us og mageplasket Triggernometry.