Denne saken om crack og popkultur var jeg ganske godt fornøyd med, men jeg forsøkte samtidig å gape over veldig mye.
Jeg intervjua sosiologen Sudhir Venkatesh (filmatiseringa av boka Gang Leader for a Day er dessverre fortsatt i Limbo), gangstrapforskeren Eithne Quinn og krimforfatteren Dennis Lehane. Les hele intervjuet med sistnevnte her.
Siden jeg har mast så mye om gangstarap på bloggen de siste dagene, her er mine 2003-svar til daværende Dagbladet-journalist, og nåværende D2-kollega, Alf Marius Opsahl, da han stilte meg noen spørsmål til sin sak om 50 Cent og gangstarap.
Bonus: Sjekk ut denne fantastiske LA Times-saken om opprinnelseshistorien til N.W.A. Min egen Compton-sak finner du her.
Mens vi er inne på klassisk – og oversett? – gangstarap: Philadelphia-rapperen Beanie Sigel var en av mine store favoritter på 2000-tallet.
Her er min anmeldelse av The B. Coming, men sjekk for all del også ut The Truth (2000) og The Reason (2001).
Trick Daddy er verken et band eller «missing in action», han dukker iblant opp med både gjestevers, låter, mixtapes eller EP-er.
Men Miami-rapperen er savna likevel, for han har ikke gitt oss noe nytt studioalbum siden 2009.
Har han gått tom «Thug»-albumtitler?
Her er min anmeldelse av 2002s Thug Holiday, sneier også innom oppfølgeren Thug Matrimony: Married to the Streets (2004) her.
1996-festivalen avsluttes med følgende innrømmelse: Jeg var ikke fan av debuten til Jaÿ-Z (ja, han brukte umlaut over y-en).
Jeg foretrakk lenge 2Pac framfor Biggie og Nas framfor Jay Z, det var vel først med The Blueprint jeg måtte oppgi all motstand.
Reasonable Doubt ble først anmeldt i 1997, jeg kunne ofte vent en god stund for heller å få en anledning til å prøve å trekke noen linjer .Og for en konkurranse det ble da, dere: Life After Death av The Notorious B.I.G. og The Untouchable av Scarface (og Conflicts & Confusion av Crime Boss).
Hvis jeg måtte velge én av disse platene å ta med meg på en øde øy, tror jeg det fortsatt blir Scarface.
Busta Rhymes med solodebuten The Coming, The Pharcyde med underkjente Labcabincalifornia, Geto Boys med sitt første comebackalbum, The Resurrection, Bahamadia med Kollage. Vil strømmen av gode 20-årsjubileumplater aldri ta slutt?
Vi på Jubel.fm kåret omsider 2015s beste album i går, men siden jeg skandaløst nok var den eneste som stemte på fjorårets beste plate, ser jeg meg nødt til å supplere med sololista.
Den ble satt sammen i hui og hast før deadline, basert på hukommelse og lyttestatistikk, og flere er sikkert glemt.
Onsdag begynner årets Bylarm, og i vrimmelen av håpefulle artister befinner Joseph Muzyamba Hougsnæs fra Ås seg.
Sjekk ham ut under artistnavnet Finding Muzyamba i P3-teltet torsdag 5. mars kl. 20 eller på Revolver lørdag 7. mars kl. 2130, og les mitt intervju under.
Historien om Bylarm finner du her.
For drøye ti år siden var Ashanti en hitmaskin, gjerne i samarbeid med folk som Ja Rule, Fat Joe og Irv Gotti. Mandag 4. mars gir hun etter planen ut sitt femte album, BraveHeart, hennes første siden 2008.
Her er mine anmeldelser av hennes to første album.
«Rap og politikk spessial», uke 6: For drøye ti år siden ble gangstarap for første gang utpekt som syndebukk i den norske samfunnsdebatten. Det ble ikke siste gang. Dette skreiv jeg i 2001.
Mer om politisk hiphop her , her og her. Neste uke: «Looptroop og svensk politikk».
Brad Jordan, alias gangstarapperen Scarface, er vant til å bli utpekt som syndebukk. Men han hadde neppe ventet å bli beskyldt for økt ungdomsvold i Norge.
Øyvind Holen 