Kristin Berglund i D2

Les historien om «Norges dyreste plate», Kristin Berglunds Long Distance Love (1979), i dagens D2.

Her er noen av musikerne som bidro: Jeff Porcaro og David Hungate fra Toto, David Lindley (Jackson Browne), Dr. John, Fred Tackett fra Little Feat; Jay Graydon, som nylig hadde spilt inn gitarsoloen på Steely Dans hitsingel «Peg»; Elvis Presleys keyboardist Larry Muhoberac; «Sneaky Pete» Kleinow (Flying Burrito Brothers, Neil Young), Elliot Randall (Steely Dan), Jim Keltner (alle i Beatles minus Macca) og Ian Underwood (Frank Zappa).

View this post on Instagram

A post shared by Øyvind Holen (@oyvindholen)

Ukjent artist 1: Kip Boardman

Bloggen vies ukjente artister i dagene som kommer, det vil si de som knapt kvalifiseres til å kalles «glemt».

Først ut: Kip Boardmans California-country, sist aktuell med albumet Boardman (2015).

Van Hunt: Afghan Whigs’ favorittsanger

The Afghan Whigs står igjen som ett av mine absolutte favorittband fra grunge-æraen, og når de nå vender tilbake med Do to the Beast, bandets første album siden 1998, ser jeg med glede at de har gravd r&b-artisten Van Hunt fram fra glemselen.

Så da er det på tide å sjekke ut hans to første album på nytt. Pass opp for referanseoverdoser.

Og hvor blei det egentlig av Van Hunt? EMI/Blue Note ga aldri ut tredjealbumet Popular [edit: han ga det ut selv, på trass og kun digitalt, under navnet The Popular Machine], men i 2011 vendte Van Hunt tilbake etter nedturen med albumet What Were You Hoping For?

Kom tilbake til bloggen i morgen, for en annen glemt soulhelt.

Sondre mot værgudene

Jeg burde selvsagt ha lagt ut dette da Sondre Lerche spilte på Øyafestivalen i august, men skitt au. Torsdag 25. oktober spiller Lerche på Rockefeller, og her er intervjuet jeg gjorde umiddelbart etter at han nesten ble feid på sjøen av tidenes haglskur på Øya i 2001. Men det var jeg som var våtest!

Les mitt første intervju med Lerche her.

Da D’Angelo debuterte

I kveld skal jeg forhåpentligvis på min første D’Angelo-konsert (nei, jeg var ikke på Quart i 2000). I den anledning har jeg spadd opp min Klassekampen-anmeldelse av 1995-debuten Brown Sugar, som jeg den gang karakteriserte som svært lovende – om enn litt kjedelig.

Voodoo er jo mesterverket, men det var Brown Sugar som virkelig satte fart i bølgen av retrosoul, eller neosoul, midt på 90-tallet. For meg var den en «slow grower», som hadde vokst seg langt større da jeg seinere anmeldte debutplatene til Maxwell og Erykah Badu (legger ut de i morra). Les mer om bakgrunnen for amneldelsen over på Jubel.

Fun fact: D’Angelo ble anmeldt sammen med platene til L.V. og Raw Stylus. Hvem husker dem i dag?