Le Jazz Non: Kunsten å støye

Ikke alle likte D2-saken min om støymusikk og te, men «Lasse Marhaugs spilleliste for å drikke te» fikk flere følgere enn Phil Collins-spillelista i samme nummer, så da føler jeg opp med mer støymusikk – nå uten te.

I 2000 skrev jeg saken «Kunsten å støye» i Osloposten, i anledning av det norske støymiljøets første store samlingspunkt – samleplata Le Jazz Non: A Compilation of Norwegian Noise.

Den saken fant jeg bare litt av, men jeg fant de uredigerte intervjuene med Lasse Marhaug og Kåre Dehlie Thorstad, aka Elektro Nova/Electro Nova.

Hør Le Jazz Non og Elektro Nova-albumet nederst i saken, to norske støyklassikere. Sistnevnte fikk for øvrig toppkarakter i foto(!)-eksamen for albumet sitt, uten å ta et eneste bilde.

Internasjonal uke, dag 1: Den elektroniske verdensfamilien

Fra mandag 28. oktober til og med søndag 3. november er det igjen tid for Oslo World Music Festival. Jeg markerer begivenheten med å avholde internasjonal uke på bloggen, og legger ut ymse globalsaker jeg har skrevet.

Først ut: Denne 2006-saken om globaliseringen av den elektroniske musikken.

Mot rockehimmelen med Spiritualized

Spiritualized er tilbake med albumet Sweet Heart Sweet Light. Jeg har vært med på Jason Pierces ferd gjennom rockeverdensrommet fra starten. Dette skrev jeg i forbindelse med 2001s Let It Come Down.

Ultima-kritikken 2: Øyvind Holen vs. Ultima

Ultima Spessial, dag 7: Kritikkdose 2. Her er mitt personlige bidrag, skrevet for Ny Tid i 2006. Er situasjonen annerledes i dag – eller er kritikken fortsatt gyldig?

Pierre Henry – en typisk «mad scientist avantgardekomponist» som ikke var noe for Ultima i 2006.