Mens vi er inne på klassisk – og oversett? – gangstarap: Philadelphia-rapperen Beanie Sigel var en av mine store favoritter på 2000-tallet.
Her er min anmeldelse av The B. Coming, men sjekk for all del også ut The Truth (2000) og The Reason (2001).
Stikkord: Styles P
Etter gårsdagens 50 Cent-mimring blei jeg klar over at jeg ikke har lagt ut anmeldelsen av debutalbumet til Styles P fra The Lox (den gang bare Styles). Og det er en tidløs klassiker.
Ikke nok med det: Styles slapp nettopp minialbumet The Seven, et samarbeid med Talib Kweli. Og fikk du med deg The Lox-comebacket Filthy America… It’s Beautiful, som dukka opp rett før jul? Det var trioens første album siden 2000.
50 Cent har gitt ut en god, gammeldags samleplate. Det er gått hele 14 år siden albumdebuten, og du husker vel hvilken innertier Get Rich or Die Tryin’ var?
Torsdag 28. november gir Tommy Tee ut sitt tredje soloalbum, Musikk ække viktig, og denne gangen rapper produsenten på så og si alle låtene selv. Her er mitt Rocky-intervju fra 2007, da vi venta på andrealbumet Studio Time.
Du kan lese mer om Tommy her og her, eller i Hiphop-hoder.
«Rap og politikk spessial», uke 6: For drøye ti år siden ble gangstarap for første gang utpekt som syndebukk i den norske samfunnsdebatten. Det ble ikke siste gang. Dette skreiv jeg i 2001.
Mer om politisk hiphop her , her og her. Neste uke: «Looptroop og svensk politikk».
Brad Jordan, alias gangstarapperen Scarface, er vant til å bli utpekt som syndebukk. Men han hadde neppe ventet å bli beskyldt for økt ungdomsvold i Norge.
Soulens svar på Joakim Haugland, Jaheim Hoagland, er tilbake med sitt femte album. Another Round viser at han fortsatt sliter med fantasien når det kommer til albumtitlene, men stemmen er der fortsatt. Her er mine Jaheim-anmeldelser.
It’s been a long time coming, men nå er Jadakiss fra The Lox omsider her med sin tredje – og siste? – soloplate: The Last Kiss. Newyorkeren er en rå rapper, men sliter fortsatt med å komme opp med et helstøpt album.
Øyvind Holen 