Anbefalt memoarbok: Becoming Superman

J. Michael Straczynski er ikke et navn alle kjenner, men historiene hans er velkjente. Han er hjernen bak tv-serien Babylon 5, og har dessuten skrevet manus til alt fra He-Man-tegnefilmene til Angelina Jolie-filmen Changeling og ikke minst mengder av tegneserier som Spider-Man, Thor og Supermann.

I dagens D2 skriver jeg om selvbiografien hans, Becoming Superman, og den er faktisk langt sterkere stoff enn noen av hans tidligere verk.

Bare undertittelen sier sitt: «My Journey from  Poverty to Hollywood: With Stops Along the Way at Murder, Madness, Mayhem, Movie Stars, Cults, Slums, Sociopaths, and War Crimes». Puh!

Jeg anbefaler bøker jeg ikke har lest 34

Jeg har iallfall sett filmen Tsotsi.

Jeg anbefaler bøker jeg ikke har lest 26

Nei, jeg har fortsatt ikke lest ferdig Aniara og jeg fikk heller ikke med meg Torshovteatrets oppsetning i vår. Men jeg har fortsatt boka i hylla!

D2 for ti år siden: Supermote

Tør du å kle deg som en superhelt?

Øyvinds julekalender, luke 22: Smallville

Mens vi venter på filmen Batman v Superman: Dawn of Justice, hva med å mimre litt om tv-suksessen Smallville? Mer Supermann her.

Mitt beste tips til julegave til den tegneserieinteresserte, eller den du skulle ønske var mer interessert i tegneserier, er selvsagt Tegneserienes historie, som jeg har laget sammen med Tore Strand Olsen. Bla i den her.

Super såpeopera

Onsdag 22. juli er det premiere på sommerens Marvel-film, om en av Stan Lees personlige kjepphester: Ant-Man.

Denne saken skreiv jeg i 2004, som et forsøk på å forklare det amerikanske suget etter superhelter på kino.

Les også denne, samt vinterens D2-sak.

Hege Høiby om superhelter

I anledning fredagens Marvel-bonanza: Mitt 2003-intervju med Hege Høiby, daværende superheltredaktør i Egmont Serieforlaget.

Deler av intervjuet ble brukt i denne saken. Intervju med Jon Løvstad i Seriehuset her.

Fantomet sliter, Steffen Kverneland blomstrer

Tegneseriene har «stø kurs mot muldets mørke på kulturuttrykkenes kirkegård», slo Aftenpostens Joacim Lund fast på søndag.

Og joda, de tradisjonelle tegneserieheftene selger stadig mindre. Månedsheftet Sølvpilen, som er Lunds kroneksempel, forsvant faktisk fra bladhyllene alt i 1991.

Men det er godt gjort å skrive en kommentar om tegneserier i 2014 uten å nevne at samtidig som de forsvinner fra matbutikken har de banet seg vei inn i litteraturens verden, til toppen av bokbransjens bestselgerlister (Pondus) og litterære priser (Brageprisen i sakprosa til Munch). Og i USA går det heller ikke så verst.

La oss heller ikke glemme at to av 2014s tre største tegneseriehefter er norske, Pondus med 62.000 i opplag og nykommeren Lunch med 40.000. Ikke helt klar for kirkegården de heller.

Men det er riktig at tegneseriehefter ikke lenger er blant barn og ungdoms foretrukne massemedier, men den tendensen har vært tydelig i rundt 25 år nå. Derfor, en reprise på denne saken jeg skrev for VG i 1996. Og les for all del Ronny Kjelsbergs bloggpost om «Den store tegneseriedøden 1988-1993».

Øyvinds julekalender, luke 23: Serieåret 2006

Flashback: «Vi må tilbake til 1980-tallet for å finne et like innholdsrikt og underholdende tegneserieår som 2006,» skreiv jeg i 2006.

Dette var siste gang jeg oppsummerte tegneserieåret i Bergens Tidende, men hvordan står det til i dag? Var 2006 starten på en trend eller en boble?

SMART KATT: Joann Sfar tilhører en ny generasjon franske serieskapere, som vi i 2006 endelig fikk på norsk. 

Pulp Fiction fyller 20 år

For 20 år siden var det verdenspremiere på  Quentin Tarantinos Pulp Fiction på Cannes-festivalen, og siden har ikke filmbransjen vært helt den samme.

Samtidig tok jeg et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt for min egen journalistkarriere da jeg solgte inn denne frilanssaken om det litterære fenomenet «pulp fiction» til Arbeiderbladet (nå Dagsavisen).

Jeg ble til og med kalt inn på intervju som sommervikar i avisa (men fikk ikke jobben). Det hører også med til historien at desken kuttet punchlinen i innledningen (at forfatterne ble betalt pr. ord), og dessuten la inn en feilaktig parentes om at H.P. Lovecraft var hjernen bak scientologikirken (det er L. Ron Hubbard). Så dette var også mitt første møte med Deskmonsteret.

Og flere år seinere skulle jeg få intervjue Tarantino, det hadde jeg ikke drømt om den gang.