Saken «En coversak» – om norske plateomslag – ble skandaløst nok ikke en coversak i D2.
Jeg har tidligere lagt den ut på bloggen i en «director’s cut»-utgave, her er versjonen som var på trykk.
Saken «En coversak» – om norske plateomslag – ble skandaløst nok ikke en coversak i D2.
Jeg har tidligere lagt den ut på bloggen i en «director’s cut»-utgave, her er versjonen som var på trykk.
Erik Honoré er i disse sosiale medier-tider nesten best kjent som utrettelig Facebook-debattant, men han driver også som produsent og musiker innen elektronika og jazz – og har skrevet tre romaner.
I høst er han aktuell med albumet Tuesday Gods, et samarbeid med samboeren Greta Aagre, men i 2005 passa han perfekt inn i min serie intervjuer med romanskrivende musikere.
Disse intervjuene ble opprinnelig publisert i Ny Tid og Ballade.no, og tok ellers for seg arbeidet til plateaktuelle Sverre Knudsen, Anders Bortne, Bård Torgersen, Ole Idar Kvelvane og Erlend Erichsen.
Erik Honoré (foto: Christian Elgvin)
Der bokbransjen jevnlig bytter ut omslagene på sine produkter er platecoveret hellig.
I anledning utstillinga Plateomslag. Vinylens comeback på Kunstindustrimuseet (ja, jeg irriterer meg også over den kunstige vinylkoblinga) passer det bra å børste støv av min sak om norske plateomslag, skrevet i forbindelse med utgivelsen av boka Norske plateomslag i 2008.
Les den på DN.no med flere illustrasjoner, eller versjonen med langt mer tekst (og gode historier) under.
Mer om plateomslag her og her.
«Punkroman er ein nyskaping,» hevdet Klassekampen i avisas intervju med Frode Grytten, som altså har skrevet romanen Brenn huset ned om The Clash.
Men dette stemmer jo ikke. Jeg har jo selv lest Sverre Knudsens Sukkersug, Nikolaj Frobenius’ Teori og praksis og Sturla Brustads Anarchy in Åmot, alle tre romaner som handler om kompiser som spiller i punkband rundt 1980. Brynjar Aa ble også nevnt.
Dette sier kanskje litt om korttidshukommelsen i det litterære Norge, men her er uansett min 2007-anmeldelse av Anarchy in Åmot. Mer om musikkbøker her.
Forfatteruka, dag 3: Ole Idar Kvelvane fikk en del oppmerksomhet rundt debutromanen Astronautar, men det kunne ikke måle seg med stormen han skapte med denne kronikken. Jeg snakket med forfatteren og bassisten i Lano Places om musikk og litteratur i 2005.
29 år etter at The Aller Værste! ga ut Materialtretthet, gir Sverre Knudsen ut soloplata La det brenne. Da passer det bra å publisere mitt store Knudsen-intervju, i anledning oppvekstromanen Sukkersug (2005) – der The Aller Værste! spøker i kulissene.
FOTO: ØYVIND HOLEN