Forrige ukes sak om Snuten og elektroclash sneiet innom Nebraska-bandet The Faint, som ikke er savna, men fortsatt er med oss.
De har nettopp oppsummert karrieren med samleplata Capsule: 1999-2016, så da passer det fint å børste støv av dette 2002-intervjuet – opprinnelig en undersak til denne saken om New York-bandet Radio 4.
Siden «Savnet band»-serien blei avslutta i Canada, passer det jo bra å minne om at Hot Hot Heat fortsatt er med oss.
I 2002 traff de planken, både når det kom til bølgen av 80-tallsfarga retrorock og den canadiske indierockscenen.
I sommer kom det selvtitulerte femtealbumet til færre overskrifter, men da kan det jo passe å finne fram debuten igjen?
Snuten, kom tilbake!
Det er 2016, og verden trenger et comeback av «supergruppa» som besto av Nils Bech, Sverre «KongSverre» Thorstensen, Martin Bjørnersen og Ivar Winther.
I 2003 diskuterte jeg med Winther om Snuten var elektroclash, selv foretrakk han merkelappen «futureretro».
Så hva med en dose futureretro-retro i 2016? Mer elektroclash her.
Lørdag 6. februar åpner Fin Serck-Hanssen utstillingen «Musikkfotografier 1979-86» på Sølvberget i Stavanger, supplert med nye bilder fra de to siste årene.
Her er teksten jeg skrev da de samme bildene ble stilt ut på Henie Onstad kunstsenter i 2011.
The Undertones i Oslo, 1980. Foto: Fin Serck-Hanssen/Bono
Jeg har møtt Viv Albertine (og Thurston Moore), og resultatet kan leses i dagens D2.
Viv hvem? Hun var gitarist i The Slits, kjæreste med Mick Jones i The Clash og spilte i band med Sid Vicious. I tillegg mener svært mange at hun skrev fjorårets beste musikkbok.
Neste uke kommer hun til Bylarm for å fortelle sin historie.
Sjekk også ut min spillteliste i Wimp eller Spotify, for ikke å snakke om Vivs eget soundtrack til sitt liv.
Anti-Flag er her med samleplata A Document of Dissent: 1993-2013, deres første på NOFX-selskapet Fat Wreck Chords siden The Terror State i 2003.
Her er min anmeldelse av sistnevnte.
Dette er helt sant: For ti år siden måtte New York-klubber ha lisens dersom publikum skulle danse. Nettopp derfor opplevde byen et oppsving i dansbar rock rundt tusenårsskiftet, mente bandet Radio 4, som jeg intervjuet i 2002.
Les også denne ferske, og ypperlige, saken fra Red Bull Music Academy: «Dancing Among the Ruins: The Highs and Lows of NYC Club Culture in the ’00s».
«Punkroman er ein nyskaping,» hevdet Klassekampen i avisas intervju med Frode Grytten, som altså har skrevet romanen Brenn huset ned om The Clash.
Men dette stemmer jo ikke. Jeg har jo selv lest Sverre Knudsens Sukkersug, Nikolaj Frobenius’ Teori og praksis og Sturla Brustads Anarchy in Åmot, alle tre romaner som handler om kompiser som spiller i punkband rundt 1980. Brynjar Aa ble også nevnt.
Dette sier kanskje litt om korttidshukommelsen i det litterære Norge, men her er uansett min 2007-anmeldelse av Anarchy in Åmot. Mer om musikkbøker her.
«Rap og politikk spessial», uke 2: Er Public Enemy den politiske hiphopens hellige gral? Får vi noen gang et lignende politisk prosjekt? Vil vi ha det? Du må i alle fall ha hørt gruppas tre første album om du er det minste interessert i hiphop. Eventuelt denne samleplata.
Mer om politisk hiphop her, her , her og her. Neste mandag: Spike Lee.
Søndag 16. juni kommer Rod Stewart på besøk til Frognerbadet og Norwegian Wood. Tiden er inne for å nullstille ditt forhold til ham, gå 40 år tilbake i tid og ta en lytt på de rå soloplatene hans.
Denne saken skreiv jeg i 2002. Bonus: Sly & The Family Stone og The Clash.
Øyvind Holen 